The effects of human disturbance on the activity of wild reindeer in different physical condition

Abstract

We compared two Norwegian wild reindeer herds, Knutsho in excellent physical condition and Hardangervidda in poor physical condition, before and during disturbance by human hunters in order to test whether physical condition effected foraging strategy under stress. Both herds were being regularly hunted (man had been a natural predator on reindeer since prehistoric time). The well-fed Knutsho animals were ca. 30% larger at the start of the hunting season in late August. Before exposure they foraged less and walked more, i.e. were more selective than the Hardangervidda animals which were in energetically lower condition and foraged significantly more and spent less time moving between habitat patches and less time standing. After exposure to hunters disturbed Knutsho animals aggregated into significantly larger groups than before hunting and stood alert more, while Hardangervidda animals spent the same minimum amount of time foraging but moved significantly more and spent almost no time standing. The frequency of disturbance was not significantly different between the two herds and their speeds of movement after disturbances were similar. The hunter kill success rate was also similar in the two areas. The energetic costs, measured as relative body weight loss during the hunting season, was higher for the initially less well-fed Hardangervidda animals, and higher for both herds compared to that from a less disturbed herd (Forelhogna). We hypothezise that while standing still and alert in aggregated groups is risky, it is still more risky to move, but potentially more rewarding if a better habitat could be found. More well-fed Knutsho animals, which aggregated and stood still, conserved allready stored energy, compatible with a time minimizer risk aversive strategy. The Hardangervidda animals which were in poorer condition increased travelling time to an extent that suggested a risky nutrient miximizer strategy in the phase of stress.

Effekter av menneskelige forstyrrelser på aktiviteten til villrein i forskjellig fysisk kondisjon.

Abstract in Norwegian / Sammendrag: For å teste om fysisk kondisjon innvirket på beitestrategien, sammenlignet vi to norske vill-reinflokker, Knutshø i utmerket fysisk kondisjon og Hardangervidda i dårlig fysisk kondisjon før og etter forstyrrelser av jegere. Begge flokker er regelmessig jaktet på (menneske har vært naturlig predator på rein siden førhistorisk tid). De velnærte rein på Knutshø var 30% tyngre enn sine artsfeller på Hardangervidda ved starten av jaktsesongen sent i august. Før jakten beitet de mindre og gikk mer, d.v.s. var mer selektive enn Hardangerviddareinen. Disse var energetisk sett i en dårligere forfatning, beitet mer og brukte mindre tid både til å gå mellom beiteområdene og til å stå. Etter å ha blitt utsatt for forstyrrelser av jegere, samlet Knutshøreinen seg til større grupper enn før jakten og sto mer vaktsomme. Hardangerviddareinen derimot, brukte den samme minimumstid til beiting, men gikk signifikant mer enn før jakten. Den brukte heller nesten ingen tid til å stå i ro. Hyppigheten av forstyrrelser var ikke signifikant forskjellig mellom de to grupper og deres bevegelses-hastighet etter forstyrrelse var den samme. Jegernes jaktsuksess i form av fellinger var også den samme i de to områder. Energiutgiftene, målt som relativt tap av kroppsvekt gjennom jaktsesongen, var høyere for Hardangerviddareinen med dårligere ernæringsstatus i startfasen. For begge flokker var energiutgiftene høyere sammenlignet med en mindre forstyrret reinflokk (Forelhogna). Vi tror at, selv om det å stå stille og vaktsomt i samlet flokk er risikofylt, så er det enda mer risikofylt å bevege seg, noe som dog kan være mer lønnsomt, om de finner et bedre beiteområde. Mer velfødd Knutshørein, som samlet seg og sto i ro, bevarte mer av sin allerede opplagrede næringsenergi, noe som minimaliserer tidsforbruk til næringssøk og som er en risikoavvergende strategi. Hardangerviddarein, som var i dårligere hold, økte tiden for beitesøk i en grad som antyder en mer risikofylt strategi under stresspåvirk-ning for å maksimalisere beiteopptak.

Ihmisen aiheuttaman håirinnån vaikutus eri kuntoisten villi¬peurojen aktiivisuuteen.

Abstract in Finnish / Yhteenveto: Vertasimme kahta norjalaista villipeuralaumaa, Knutshoen erittåin hyvåkuntoista ja Hardanger-viddan huonokuntoista laumaa. Ennen ja jålkeen metsåståjien håirinnån testasimme vaikuttaako kunto peu-rojen ravinnon kåyttoon stressin aikana. Molempia laumoja on metsåstetty såånnollisesti (ihminen on olut peurojen luontainen vihollin je esihistoriaaalisista ajoista alkaen). Hyvåkuntoisessa Knutshoen laumassa peurat olivat noin 30% suurempia metsastyskauden alkaessa elokuun lopulla. Ennen hårinitåå ne laidunsi-vat våhån, vaelsivat enemmån ja olivat valikoivampi kuin Hardangerviddan peurat, jotka olivat energeetti-sesti heikommassa kunnossa ja laidunsivat merkitsevåsti enemmån ja kuluttivat våhemmån aikaa liikkumi-seen eri laidunalueiden vålillå ja my os seisomiseen. Metsåstyksen alettua Knutshoen peurat kokoontiuvat suurempiin ryhmiin kuin aikaisemmin ja sesoskeli-vat pelokkaina enemån. Hardangerviddan peurat kåyttivåt puolestaan våhån aikaa ruokailuun mutta liikkui-vat merkitsevåsti enemmån eivåtkå kåyttåneet juuri aikaa seisomiseen. Håiriotilanteiden mååriss å eri laumojen vålillå ei ollut tilastollista merkitsevyyttå ja niiden liikkumisno-peudet håiroiden jålkeen olivat samanlaiset. Metsåståjien saaliit oliva samanlaiset nåillå kahdella alueella. Energian kulutus mitattuna suhteellisena painon menetysenå metsåstysaikana oli suurempi jo låhtovaiheessa heikompikuntoisimmilla Hardangerviddan peuroilla, ja se oli my os suurempi molemmilla laumoilla kuin våhemmån håirityllå laumalla (Forelhogna). Me oletamme, ettå sesominen ja håirintå isoissa laumoissa on riskitekijå. Vielå suurempi riski on liik-kua, mutta potentiaalisesti se on parempi, jos hyviå laidunalueita lovtyy. Hyvåkuntoiset Knutshoen peurat, jotka kokoontuivat ja sesoivat hiljaa, sååstivåt jo koottuja energiavarastoja. Hardangerviddan peurat, jotka olivat huonommassa kunnossa, lisåsivåt suuresti vaellusta. Stressin aikana on hy vin mahdollista, ettå peurat ei våt voi maksimoida ravinnon kåyton strategiaa.