Om Hescho skriver Ziegler at det er ei øy i Trondheimsfjorden. «På denne ligger festningen Stenuuikholm», legger han til. Slottet, som det kalles i dag, fyller nesten hele Steinvikholmen i Stjørdal kommune. Festningsverket ble påbegynt av erkebiskop Olav Engelbrektson rundt 1525, så her har Ziegler hatt ferske opplysninger. Den beskjedne holmen som huser Slottet, blir altså omtalt som «Hescho» og festet på kartet. Navnet Hesjøya(?) ser ut til å være glemt i dag.

Ziegler skriver: «Det er betydelige innsjøer i Norge. Etter den Jämtlandske menigheten ligger et ubebodd område som strekker seg helt sør til menigheten Aardal.» Den nordligste innsjøen som omtales, er Ouuik. En kongelig festning (Castrum regium) skal ligge ved den sydlige bredden, ifølge Zieglers tekst. Her må vi åpenbart bevege oss utenfor dagens riksgrenser. Det kan synes underlig at Jämtland (Iemptia) omtales som norsk, men i politisk forstand var området faktisk det – fra slutten av 1100-tallet og fram til midt på 1600-tallet. I kirkelig forstand soknet jemtene riktignok til Uppsala, inntil området formelt ble innlemmet i Trondhjem bispedømme i 1570. Samtidig var handel og vandel vendt vestover, med sterke bånd til Trondheimsfjorden. Hos Ziegler er disse båndene på en bemerkelsesverdig måte blitt overført til geografien.

Utløpet av Oviksjøen (lacus Ouuik) ligger i Skongen, hevder Ziegler. Det må bety at han ser for seg ei elv som renner fra Oviken og ut ved Skogn, et lite tettsted i nærheten av Levanger. Kikker vi på et moderne kart, finner vi at det gamle prostesetet Oviken omkranser Storsjön i Jämtland. Oviken gamle kirke ligger ved sørenden av Storsjön, som Ziegler altså kaller Oviksjøen. Kanskje er det de kirkelige bygningene her som Ziegler omtaler som en Castrum regium.

«Menigheten Aardal» oppgis å ligge noe lengre sør enn «Ouuik». Dagens Årdal ligger som kjent på en annen kant av landet, i indre deler av Vestland fylke, så det er unektelig fristende å skrive stedet ut av både Nord-Norges og Trøndelags geografi. Men Ziegler forteller at det i «Aardal» ligger en (ikke navngitt) innsjø som har sitt utløp ved Frosten. Hvis det er Frosta som menes, befinner vi oss nok en gang i Trondheimsfjorden, i Steinvikholmens umiddelbare nærhet. Denne teorien støttes av at Ziegler rett etter «Frosten» omtaler en annen stor innsjø, og dennes «utløp sies å ligge etter Styordal [Stjørdal]».

Det kan synes som om noe har gått galt i kommunikasjonen mellom Ziegler og hans informant. Hvis vi fulgte landeveien fra Oviken kirke og utover mot kysten, ville vi først komme til Åredalen (med skistedet Åre) og deretter til Trondheimsfjorden. Det samme ville skje hvis vi besøkte flere av innsjøene i dagens Sverige – det ville være mulig å bevege seg til fots eller til hest ut til fjorden i vest. Imidlertid renner ikke vannet den veien.

Hvis disse tolkningene er riktige, innebærer det at Ziegler har gjort tre feil i sin omtale av «Ouuik» og «Aardal». For det første har han lagt Oviken altfor langt nord. Ziegler forklarer som nevnt at den som beveger seg sørover gjennom innlandet fra Jämtland til Årdal, må passere gjennom en lang strekning med ubebodd land på sin ferd. Retningen fra Oviken via Åre til Trondheimsfjorden går ikke fra nord til sør, men fra øst til vest. For det andre er vannskillet langs Kjølen ukjent for ham – veier som fører «ned» til kysten er misforstått som elver. For det tredje kan det se ut til at Oviken kirke er omtalt som en kongelig festning.

FIGUR 2 viser utdrag av Zieglers tekst, med opplysninger om lengde- og breddegrader.

Figur 2. Utdrag fra Zieglers bok, kapitlet om Schondia (Skandinavia). Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018091428002 (side XCIX–C)

Ziegler skriver at det langs kysten i nord ligger et «hav mellom øyene og Norge [dvs. fastlandet]» og at dette havet kalles «Tyalleslund stred eller innsnevring». Det noe vilkårlige valget av Tyalleslund (som vel må være Tjeldsundet) følges opp med en opplisting av øyene Skaffuuen, Lofoth (Lofoten), Langanas (Langenes i Øksnes) og Vastral (Vesterålen). Deretter avbrytes opplistinga av en fryktinngytende skildring av Muskostrom, Moskenstraumen. Selv om Moskenesstraumen ikke er avtegnet på kartet, er den altså høyst til stede i Zieglers tekst (se FIGUR 3).

Figur 3. Utdrag fra Zieglers bok, kapitlet om Schondia (Skandinavia). Midt i en opplisting av steder langs kysten står en detaljert beskrivelse av Moskenstraumen. Ziegler viser til fenomener en lærd leser ville kjenne fra antikken, blant annet Kharybdis ved Sicilia. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018091428002 (side XCVII)

Det neste stedsnavnet i Zieglers tekst er Varo insula. Dette er høyst sannsynlig Værøy, som både i teksten og på kartet plasseres sør for «Skafen»/«Skafuuen». For å finne fram til Skafen, bør vi altså se etter et sted i området Lofoten-Vesterålen. Kan hende er det flere enn meg som har lett forgjeves etter det stedet, og det allerede på 1500-tallet. Etter det jeg kan se, nevnes stedsnavnet kun hos Ziegler og forsvinner deretter ut av karthistorien for godt.

Det skal ikke så mye lokalkunnskap til for å gjenkjenne navnene Kvæfjord, Andenes og Senja på Zieglers kart. I teksten har han dessverre ikke så mange opplysninger å føye til, utover at øya «Sanyam» inkluderer stedene Balstad (Balstadvær), Oyofiord (Øyfjordvær), Medfiord, Berg og Grillefiord (Gryllefjord). Alle stedene er autentiske, og alle hadde kirker. I teksten lister Ziegler også opp Andanas som ei øy – Andenes er som kjent et tettsted lengst nord på Andøya, med kirke den gang som nå. I likhet med alle stedene som omtales på Senja er vi her i den ytre skipsleia, lengst ute mot havgapet.

Kartets Quedenfiord (eller Quedefior, som det står i teksten) får ingen spesiell omtale utover ei naken opplisting i Zieglers tekst. Kvæfjord kirke på Borkenes lå innafor skipsleia og framhevinga av den virker noe vilkårlig. Derimot er det som forventet at Trondanas insula («øya Trondenes») figurer i Zieglers opplisting, selv om Trondenes neppe var det korrekte navnet på Hinnøya som helhet. Slike misforståelser er det flere av hos Ziegler. Likevel er det oppsiktsvekkende at han har valgt å ikke plassere Trondenes på kartet, i og med at dette var hovedkirke for et gammelt kannikgjeld som dominerte størsteparten av Nord-Norge både økonomisk og maktpolitisk. Kirkebygningene er intakt den dag i dag.

Etter opplistinga av Andanas, Trondanas og Quedefior nevner for øvrig Ziegler Londingia (Lødingen). Det var ikke mye til sted den gang, men kirka var gammel og lå lett synlig ved inngangen til Tjeldsundet. Den figurerer ellers på en lang rekke kart fra Olaus Magnus’ «Carta Marina» (1539) og framover.

Etter flere lett gjenkjennelige steder er vi med Rodesholm framme ved et lite mirakel. Det kan neppe være noe annet sted enn Røssholmen, eller Russholmen som den også kalles. Hvis dette stemmer, er en liten holme i havgapet utafor Kvaløya i Troms blitt med på samtlige nordområdekart fra Ziegler til Ortelius! På denne lave og unnselige holmen skal det ifølge et lokalt sagn ha ligget ei kirke en gang i tida. Tilstedeværelsen av et kirkebygg ville legitimere holmens plass på kartene. Men utover ei tuft på 15 x 12 meter som ble lokalisert av Håvard Dahl Bratrein under ei befaring på 1960-tallet, er det ifølge arkeologen Vidar Trædal ingen spor av noe kirkebygg i kildene. Ziegler og hans etterfølgere har sørget for å få Røssholmen skrevet inn i karthistorien, om enn bare som et navn, kanskje forvansket fra Rauðisholm til Rodesholm.

Dette merkelige navnet fikk – sammen med mysteriene Skafen, Aardal og Hescho – et visst liv på Nordområdekartene etter Ziegler. En kunne tenkt seg at «Trunis» var Trondenes uttalt på dialekt («Trond’nes»). Det som taler mot ei slik tolkning, er at Trondanas jo står omtalt i teksten. Lengre nord i opplistinga, øst for «Rodesholm» og sør før «Hielsoo», er det at Ziegler plasserer Truunis. Skal en gå etter kirkesteder som rettesnor, viser kildene at det på 1500-tallet var kirkelige bygg både i Tromsø og på Tunes. På Tromsøya lå også middelalderfestningen Skansen. Tunes var på sin side ei gammel middelalderkirke, den nordligste i hele Europa, helt oppe ved Knivskjelodden. Den ble holdt i hevd fram til slutten av 1600-tallet, og spor av kirkegården skal fremdeles være synlig i landskapet.

En tredje mulighet er å tolke «Truunis» til Trenes, et gammelt navn på Kolahalvøya som faktisk også Erik Walkendorf bruker i en skriftlig redegjørelse til paven som finnes bevart. Men dersom «Trunis» skal være Kolahalvøya, gir Zieglers plassering på kartet og i teksten ingen mening.

Både Tromsø og Tunes er mulig. Jeg holder en likevel en knapp på Tromsø. Tekstens «Truunis» antyder en lang vokal, gjerne en o-lyd. I et pavebrev fra 1308 om norske kongelige kapeller står stavemåten Trinis juxta paganos, noe de fleste historikere retter til Trums, altså «Tromsø nær hedningene». «Hedningene» er i denne sammenhengen samene, som Ziegler for øvrig beskriver nokså inngående i et eget kapittel. Å passe seg for deres trolldomskunster var viktig for kristenheten, er budskapet der.

Nordkapplatået må ha vært et imponerende skue den gang som nå, men denne fjellformasjonen nevnes ikke overhodet av 1500-tallets kartografer. Isteden er det kirkestedene på Hjelmsøya (Hielsoo) og Gjesværstappan (Stappen) som settes på kartet – ikke bare hos Ziegler, men hos så godt som alle andre kartografer fra tiårene som fulgte. Begge plasser var kirkesteder med fastboende befolkning. Disse utpostene er de nordligste som festes på Zieglers kart, vest for «Vuardhus castrum», altså festningen Vardøhus. I teksten har han flere plasser i Finnmark med. Vi lar Ziegler tale selv (se FIGUR 4, oversatt i TABELL 3):

Figur 4. Utdrag fra Zieglers bok, kapitlet om Schondia (Skandinavia). Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018091428002 (side XCVI)

Tabell 3. Beskrivelse av den VESTLIGE kysten, den nordligste delen. Samme utdrag som i Figur 4, oversatt til norsk.

Og slik fortsetter det. Makkaur, Omgang og Skjøtningberg hadde fastboende befolkning på 1500-tallet, og alle tre var forsynt med kirke. Sammauuik har jeg ikke styr på hvor er, men en pussighet er at Honouitz (som vel er Honningsvåg) blir plassert på fastlandet. I sin opplisting over stedsnavn skiller Ziegler ellers nøye mellom hva som er øyer og hva som er fastland. Til sammenligning plasseres øya Stappen på 46° 30´øst og 71° 15´nord, som det aller nordligste stedet langs kysten av Norge.

Figur 5. Et moderne kart som viser de fjorten «nordnorske» stedene på Zieglers kart, med dagens plassering. Takk til Simon Franzen, som har laget kartet med bruk av QGIS. Lisens: CC BY 4.0