Wed, 15 May 2024
Kartskapernes Norge – fra renessansens forestillingsverden til opplysningstidens grensedragninger
DOI: 10.7557/ottar.7447
Gamle kart forteller om hva mennesker før oss trodde, visste og kunne. For Norges del forteller kartene historien om hva de lærde på kontinentet visste om oss, hvordan de så på oss og hva de interesserte seg for her i nord. Fra midten av 1700-tallet – da norske karttegnere begynte å komme ordentlig på banen – forteller kartene om hva vi visste om oss selv. Historien om kartleggingen av Europas nordligste region starter på 1400-tallet. Konteksten må vi imidlertid tilbake til antikken for å finne.
Omkring år 1400 ble det stadig mer utbredt blant europeiske intellektuelle å dyrke antikken. De mange hundre årene som skilte dem fra denne fjerne fortiden ble hånlig avskrevet som «middelalderen». Samtiden skulle nå bli antikkens gjenfødelse, renessansen. Karttegningen ble avgjørende formet av denne tidsånden da geografene gjenoppdaget matematikeren Ptolemaios’ verk Geografia.
Store deler av den greske antikkens geografiske vitenskap hadde ikke overlevd i Vest-Europa i middelalderen; den var imidlertid blitt tatt vare på i Konstantinopel, som var senter i Østromerriket og sete for den kristne og greskspråklige østromerske keiseren. Dette riket omtales ofte som Det bysantinske riket, eller bare som Bysants. Årsakene til at mye av den greske vitenskapelige kunnskapen hadde gått i glemmeboka for Europa er flere. En av de viktigste var Romerrikets, det vil si Vestromerrikets, fall på slutten av 400-tallet. De påfølgende 500 årene var det ikke interesse eller lærdomssentre nok i det vestlige Europa til at man greide å lære videre den greske antikkens kunnskap til nye generasjoner.
Fra slutten av 1300-tallet fryktet Konstantinopel en muslimsk osmansk invasjon. Frykten var berettiget, for i 1453 erobret Det osmanske riket, altså tyrkerne, Konstantinopel. Erobringen markerer slutten på Det bysantinske riket, og siden da har Konstantinopel vært muslimsk. I dag heter byen Istanbul. I forkant av denne erobringen valgte en del av innbyggerne å flytte til Europa. Lærde bysantinere brakte med seg avskrifter av antikke greske vitenskapelige skrifter som hadde vært skrevet av og oppbevart i klostre og biblioteker. Da skriftene ankom Vest-Europa, var mye av innholdet i dem helt ukjent her. Blant disse greskspråklige skriftene var Ptolemaios’ verk Geografia. Dette er et læreverk i kartprojeksjoner og karttegning, skrevet i Alexandria på 100-tallet e.Kr. I 1406 ble Geografia oversatt fra gresk til latin og kunne dermed leses av alle Europas lærde.
Tidenes snuoperasjon
I middelalderen hadde man i Europa tegnet verdenskart. Disse kartene ble oftest tegnet med Orienten – der solen står opp – øverst og Jerusalem, troens sentrum, i midten. Typisk for dem er at de er runde og ser ut som om de har bokstaven T inni bokstaven O. I dag går disse kartene under betegnelsen TO-kart. TO-kartene er skjematiske og viser de tre kjente verdensdelene Europa, Asia og Afrika. Verdensdelene vises adskilt av vann, og det er vannet som danner T-en. O-en representerer det verdensomsluttende havet. På noen av TO-kartene er navnene til Noahs tre sønner Sem, Kam og Jafet skrevet inn i den verdensdelen hver av dem befolket etter syndefloden, henholdsvis Asia, Afrika og Europa. Formålet med TO-kartene var ikke å vise eksakte kystlinjer eller å plassere stedsnavn nøyaktig, men å gi en visuell beskrivelse av Guds skaperverk.
Figur 1. TO-kart i Isidorus av Sevillas Etymologiae (et verk fra tidlig 600-tall), her i et manuskript fra 1000-tallet. T-en representerer vannveiene som deler verden inn i verdensdeler: Den vertikale streken i T-en er Middelhavet. T-ens høyre horisontale arm representerer Nilen, som skiller Afrika fra Asia, mens den venstre er Egeerhavet som går over i elven Don, det gamle skillet mellom Europa og Asia. Jerusalem er tenkt i midten, rett over midten av T-ens tverrstrek. Digitalisering: British Library, London. https://blogs.bl.uk/.../04/isidore-of-seville.html
Ptolemaios, og den lange greske geografiske kunnskapstradisjonen han tilhørte, hadde et verdensbilde uten et geografisk eller religiøst sentrum. Grekerne visste at jordklodens rotasjonsakse går fra pol til pol, som når man stikker en pinne gjennom midten av en appelsin og snurrer på appelsinen. Det var denne nord-sør-aksen de, inkludert Ptolemaios, forholdt seg til når kloden skulle avbildes på kart. Ptolemaios’ (for lengst tapte) kart hadde derfor nord opp, noe sentrum hadde de ikke.
Gjenoppdagelsen av Ptolemaios på 1400-tallet førte til at avskrifter og oversettelser av hans Geografia spredte seg i Europa. Ganske raskt etter at trykkekunsten ble oppfunnet på midten av 1400-tallet, kom verket også ut som trykte bøker med trykte kart. Denne gjenoppdagelsen førte til at Europa i løpet av 1400-tallet forkastet middelalderens måte å tegne verdenskart på – TO-kartene med Jerusalem i midten og øst opp – og gikk over til å lage verdenskart med nord opp, slik Ptolemaios og grekerne hadde gjort. Denne overgangen representerer det største skillet i kartografiens historie og må kunne kalles tidenes snuoperasjon. Gjenoppdagelsen av Ptolemaios regnes som starten på utviklingen frem mot vår tids kart.
1482-versjonen av Ptolemaios’ verdenskart
Selv om Ptolemaios representerte noe nytt for 1400-tallets europeere, ble det raskt klart at hans geografiske kunnskap ikke var komplett. For eksempel hadde ikke Ptolemaios hatt nok kunnskap om det nordlige Skandinavia til å inkludere oss i sitt verk. Den kjente verden i antikken strakte seg fra Kanariøyene i vest til Kina i øst og fra Sentral-Afrika, Sri Lanka og Sørøst-Asia i sør til Skottland og Danmark i nord. Det var dette området som ble vist på verdenskartene i Ptolemaios-manuskriptene og i de første trykte utgavene av Geografia.
Nicolaus Germanus var redaktør for den fjerde trykte utgaven av Geografia, utgitt i Ulm i Tyskland i 1482. Han tillot seg å tilføye ny informasjon ved å utvide verdenskartet i nord, slik at den skandinaviske halvøy kom med. Første gangen vi er med på et trykt verdenskart er altså på en 1482-modernisering av et kart fra 100-tallet e.Kr. Karthistorien er med andre ord ingen rett utviklingslinje.
På Germanus’ verdenskart fra 1482 utgjør polarsirkelen kartets øvre ramme, og Skandinavia befinner seg derfor delvis utenfor rammen. Polarsirkelen er helt korrekt plassert på 66. breddegrad. Dette hadde Germanus fra Ptolemaios, som i sin tur bygget på persisk, indisk og babylonsk kunnskap. Man vet ikke nøyaktig når konseptet om å dele jorden inn i lengde- og breddegrader vokste frem, dette var trolig en lang prosess med mange blindveier og avstikkere. For antikkens geografer var mørketid og midnattssol i polarområdene en logisk konsekvens av jordens kuleform. Siden de kjente jordens omkrets, greide de å beregne polarsirklenes plassering – selv om de ikke kjente landene som ligger der. Med 1482-utgaven av Ptolemaios’ Geografia var det ikke bare første gang den skandinaviske halvøy kom med på et trykt verdenskart, det var også første gang man fikk plassert riktig land under den nordlige polarsirkel.
Figur 2. Verdenskart fra Ptolemaios’ Geografia, red. Nicolaus Germanus, utgitt av Leonhart Holle, Ulm 1482. Den brune buede rammen som avgrenser kartet øverst, er polarsirkelen. Den hvite halvøya som stikker opp i det mørkeblå havet nord for polarsirkelen er Grønland. Rett til venstre for Grønland skjærer polarsirkelen gjennom en litt knudrete halvøy. Det er den skandinaviske halvøy og første gangen vi er avbildet på et trykt verdenskart. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...:no-nb_digikart_gaa0010000661
Det første trykte nordenkart – en tabula moderna
Vi vet ikke når originalen av Ptolemaios’ Geografia gikk tapt. Avskriftene fra Bysants ble skrevet på 1200-1300-tallet, og det spørs nok om de er avskrifter av originalen, mest sannsynlig er de avskrifter av avskrifter. 53 slike greske Ptolemaios-manuskripter fra Bysants har overlevd til i dag, men kun 16 av dem inneholder kart. De fleste av disse har til felles at de inneholder ett verdenskart og 26 regionkart. Det er tydelig at dette var en fast inndeling, for de 26 regionkartene består av ti kart over europeiske områder, tolv over asiatiske og fire over afrikanske områder – alle fast nummerert. Noe regionkart over Norden inngikk ikke i verket.
Germanus utvidet ikke bare verdenskartet i nord slik at den skandinaviske halvøy kom med, han supplerte også verket med en håndfull regionkart over områder som opprinnelig ikke hadde vært med i boken. Disse nylagde kartene kaltes allerede på 1400-tallet for tabulae modernae eller novae, «moderne (eller nye) tavler». Nordenkartet fra 1482 er en slik tabula moderna – det første trykte nordenkartet. Kartet ble laget i Ptolemaios-stil og er rett og slett puslespillbiten nord for det Ptolemaios kjente til. I norsk karthistorie er derfor årstallet 1482 viktig; det var året da «Norbegia» første gang ble trykket og angitt på et regionkart over vår del av verden.
Vi vet lite om hva som var Germanus’ kilder da han utformet nordenkartet. Det er imidlertid vanlig å anta at han var kjent med det eldste nordenkartet vi i dag kjenner til; dansken Claudius Clavus’ håndtegnede kart fra ca. 1427 (se Figur 2 i Grohses artikkel). Germanus var ikke den første som mente at Ptolemaios’ Geografia trengte å bli supplert med et nordenkart, for Claudius Clavus’ kart står faktisk i et håndskrevet eksemplar av Geografia. Bokens eier da den var ny var kardinal Guillaume Fillastre, og det var han som på midten av 1420-tallet besørget både oversettelse av teksten fra gresk til latin til dette eksemplaret og tegningen av kartene. «Moderniseringen» av Ptolemaios startet altså en god stund før 1482, selv om Nicolaus var den første til å tilføye nye kart på trykk.
Nordenkartet til Nicolaus er utstyrt med fjorder, fjell og øyer, og blant de norske stedsnavnene finner vi Oslo, Stavanger, Bergen, Nidaros og Trondenes. Trondenes ligger utenfor Harstad, var høvdinggård i vikingtiden, handelssted og det religiøse tyngdepunktet i Nord-Norge gjennom hele senmiddelalderen. Kartet skapte presedens for hvordan nordenkart ble utformet, og vesentlige endringer – som å snu Norge slik at landet går mer nord-sør enn å peke vestover med Nidaros på den vestligste tuppen – skjedde ikke før om lag 50 år senere, på 1530-tallet. Inntil da var alle nordenkart å finne i Ptolemaios-utgivelser eller i Ptolemaios-inspirerte utgivelser – som alle bygget på nordenkartet i Ulm-utgaven.
Figur 3. Nordenkart fra Ptolemaios’ Geografia, red. Nicolaus Germanus, utgitt av Leonhart Holle, Ulm 1482. Den store hvite halvøya øverst er Grønland. Norge er spissen på midten som peker vestover. De fargerike øyene mellom Norge og Skottland er Orknøyene, Færøyene og Shetland. Nordenkartet i Ulm-utgaven og dets etter hvert noe moderniserte etterfølgere, representerte samtidens kunnskap om nordområdene. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...:no-nb_digikart_gaa0010000660
Olaus Magnus
Den lærde svenske presten Olaus Magnus reiste fra Sverige i 1523 som utsending fra den nye kongen, Gustav Vasa. Oppdraget hans var å be paven om godkjennelse av valget av sin bror Johannes som ny erkebiskop. Etter få år ble det imidlertid klart at Gustavs religiøse sympatier gikk i luthersk retning, og Olaus ble værende i eksil på kontinentet for å kjempe den katolske kirkens sak. Paven utnevnte med tiden Johannes og deretter Olaus til erkebiskoper for den svenske katolske kirken, men ingen av dem vendte noen gang hjem.
I Venezia i 1539 ga Olaus ut «Carta Marina», et stort kartverk som viser de nordiske landene, Nordsjøen og Østersjøområdet. I 1555 kom hans store bok om «De nordiske folkenes historie», en bred fremstilling av geografi, levevis og dyreliv i Norden. Boken har hundrevis av illustrasjoner, og mange av dem var hentet fra kartets vell av detaljer. Både kartet og boken vakte stor oppmerksomhet, og illustrasjoner fra begge dukker opp i en rekke 1500- og 1600-tallsutgivelser.
Jacob Zieglers kart over Norden fra 1532 er så vidt vi vet det første kartet der den skandinaviske halvøy er orientert nord-sør og ikke øst-vest som på Ulm-kartet og dets etterfølgere (se artiklene til Grohse og Aspaas). Ziegler forteller at han var i kontakt med den norske erkebiskopen Erik Valkendorf og Olaus Magnus’ bror Johannes i Roma, og at de fortalte og viste ham så mye om landene i nord at han kunne tegne kartet og skrive skildringen i boken der kartet står. Ziegler selv hadde neppe vært i Norden og hans øvrige kilder kjenner vi ikke.
Sammenlignet med Olaus’ «Carta Marina» er Zieglers kart forholdsvis lite og enkelt. Informasjonen Ziegler fikk fra de to skandinavene bidro muligens til at han kom Olaus i forkjøpet med å snu den skandinaviske halvøy riktig vei. For Olaus’ «Carta Marina» var uvanlig stort, 121 x 167 cm, trykt på ni blad og med en utrolig mengde detaljer. Og det har naturlig nok tatt tid å utarbeide og lage et så stort kart.
En del år før han lagde «Carta Marina» hadde Olaus foretatt en lengre reise i Norge og Sverige. Han kjente derfor Norden bedre enn noen av dem som tidligere hadde laget kart over området. Siden Olaus ikke tok utgangspunkt i 1482-kartet eller de senere versjonene av det, representerte «Carta Marina» i 1539 noe helt nytt; tross sine feil og unøyaktigheter var det en forbløffende nøyaktig og geografisk korrekt fremstilling av Norden. «Carta Marina» var også et slags leksikon, der tilskueren kunne lære om Norden, om geografien, området, dyr og mennesker. «Carta Marina» ble det nye utgangspunktet for hvordan Norden ble vist på kart. Lokalkart over Norge eller det nordlige Skandinavia fantes fremdeles ikke. I dag finnes bare to kjente eksemplarer av «Carta Marina», og de eies av Universitetsbiblioteket i Uppsala og Statsbiblioteket i München.
Figur 4. En forminsket kopi (ca. 1/4 størrelse) av Olaus Magnus’ «Carta Marina» fra 1539, utført av Antonio Lafreri og publisert i Roma 1572. Mylderet av scener og detaljer er vanskelig å orientere seg i. Olaus laget derfor et system av store og små bokstaver med tilhørende forklaring i tekstrammen nederst. Lafreri byttet imidlertid ut Olaus' forklaring med en hilsen til leseren. De opprinnelige latinske forklaringene kan leses i moderne svensk oversettelse, sammen med en digitalisering av originalen fra 1539, på http://urn.kb.se/...n:se:alvin:portal:record-88495. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...:no-nb_digikart_gaa0010000703
Det første lokalkartet over det nordlige Skandinavia
Utover på 1500-tallet frigjorde kartskapernes seg stadig mer fra Ptolemaios. Storskala produksjon av moderne kart kom i gang som et resultat av innovasjoner i trykkekunsten, og for Norges del som en konsekvens av Nederlandenes handelsmessige blomstring på slutten av 1500-tallet. Nederlandske handelsmenn handlet langs norskekysten og meldte inn geografiske opplysninger når de kom hjem. Karttegnerne reiste altså ikke selv til Norge for å kartlegge landet; kartene de laget var et resultat av annenhånds kunnskap. Dette bærer kartene preg av, for handelen foregikk med skip og nederlenderne var av den grunn hovedsakelig interessert i kysten. Nederlendernes kart inneholder derfor primært kystnavn, som er plassert på rekke og rad langs kysten. Kartene deres kan minne om dagens T-banekart, der stasjonenes – her kystnavnenes – rekkefølge er det viktigste og hvor det som er til sidene er irrelevant og følgelig ikke tatt med.
I 1584–1585 ble det som regnes som verdens første trykte sjøatlas utgitt; nederlenderen Lucas Waghenaers Spieghel der Zeevaert, «Sjøfartens speil». Sjøatlaset inneholder et europakart og 44 kart over europeiske kyststrekninger, hvorav tre over kysten fra Jæren til Båhuslen. Dette var de første lokalkartene over Norge. På dem finner man steder som den gang var viktige uthavner eller blomstrende små handelssteder. Sjøatlaset inneholder også både seilingsbeskrivelser som forklarer seilingsrutene og tegninger av kysten sett fra sjøen. Slike tegninger kalles kystprofiler og gjorde at man hadde seilingsmerker og sjekkpunkter underveis i seilasen. Waghenaers sjøatlas ble en formidabel suksess, og oppdaterte, reviderte og utvidede utgaver kom på til sammen fem språk de neste 20 årene. Stedsnavn og opplysninger på Waghenaers kart ble gjenbrukt og oppdatert av en rekke kartografer, og til ut på 1700-tallet ble alle sjøatlas ofte bare kalt waggoner etter ham.
I 1596 tok Waghenaer med et kart over det nordlige Skandinavia i sjøatlaset – det første lokalkartet overhodet for denne regionen. Kartet bød på helt ny kunnskap; det var et resultat av Nederlandenes forsøk på å finne en arktisk nordøstpassasje, en seilbar handelsrute nord for Skandinavia og Russland og til Østen. I dag omtales de tre ekspedisjonene som fant sted i årene 1594, 1595 og 1596/97, som Barentsz-ekspedisjonene etter navigatøren og kartografen Willem Barentsz. Han var sentral i planleggingen av ekspedisjonene og i tillegg en av ekspedisjonslederne. Barentsz-ekspedisjonene fant ikke noen nordlig sjørute til Østen og var slik sett mislykket, men de bidro definitivt til bedre kunnskap om nordområdene. Kartet over det nordlige Skandinavia må Barentsz ha tegnet etter den første eller den andre ekspedisjonen, for han døde under hjemreisen på den tredje. Barentsz hadde kun seilt, så innlandsområdene i nord visste han lite om. Flere av illustrasjonene som er plassert i innlandet ble derfor hentet annensteds fra, blant annet fra Olaus Magnus’ verk om De nordiske folkenes historie og fra «Carta Marina».
Figur 5. Willem Barentsz: «Hydrographica Septentrionalis Norvegiæ partis descriptio …» fra Lucas Waghenaers Spieghel der Zeevaerdt, Leiden 1596. Bikartet lengst til venstre viser Vardøya med Vardø og 1300-tallsfestningen Vardøhus. Vardø var et av de faste stoppestedene for handelsfartøyer som skulle videre østover, blant annet til Arkhangelsk. Det andre bikartet viser øya Kildin, som ligger ved innløpet til det som i dag heter Murmanskfjorden. Kildin var i flere hundre år viktigste havn og handelsplass på nordkysten av Kolahalvøya. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...:no-nb_digikart_gaa0010001068
Nordens naturressurser
På 1600-tallet ble det vanlig å dekorere kartenes kartusjer – det er de utsmykkede rammene rundt kartenes titler – med illustrasjoner av ressurser og handelsvarer typiske for området kartet viser. På kart over Norge finner vi derfor avbildet mange av de viktige norske eksportvarene, slik som tømmer, fisk – spesielt tørrfisk – arktisk pels og jaktfalker. I tillegg vises ofte levende reinsdyr og sjøpattedyr som hval, sel og hvalross, som nederlendere og andre europeere anså som svært så eksotiske.
I kartusjen på Frederick de Wits kart over Finnmark og Lappland fra ca. 1680 vises handelsmenn på nordkalotten. En av mennene er iført ski og har et reinsdyrskinn med gevir på fanget. En annen er opptatt med en trekkrein, mens mannen med den røde pelskantede frakken representerer en viktig nordisk eksportvare, nemlig hermelin. Hermelin er røyskattens hvite vinterpels, og det er kun i områder med snø at den er hvit. Hver sort prikk er en haletipp. Det måtte mange røyskattskinn til for å lage en slik pelskant. Hermelin var en ettertraktet, dyr og langreist luksusvare som det mange steder i Europa var forbeholdt høyadelen og de kongelige å smykke seg med.
Selv om de Wits kart viser store innlandsområder, er det tydelig at det var kunnskapen om kysten kartografen ønsket å formidle. For kartet var et sjøkart og var ment å seiles etter. Det har da også ordet «Maritima» i tittelen og inngikk i de Wits sjøatlas. I innlandet er det plassert et par jaktscener i tillegg til at «Finnmarcken» og «Lapplandt» er skrevet inn. Ellers er innlandsområdene tomme; de inneholder ikke et eneste stedsnavn.
Figur 6. Frederick de Wit: «Finmarchiæ et Laplandiæ Maritima», Amsterdam ca. 1680. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...:no-nb_digikart_gaa0010000878
Innbyggerne i nord
Både den dansk-norske og den internasjonale interessen for urbefolkningen i de nordligste områdene av Skandinavia var intens fra midten av 1600-tallet. Nye utgaver av Olaus Magnus’ verk De nordiske folkenes historie fikk tittelsider som viste samer i lett gjenkjennelig klesdrakt. Og i 1673 vakte Johannes Schefferus’ verk Lapponia, Lappland, stor oppmerksomhet. Boken henvendte seg i utgangspunktet til lærde lesere og var derfor på latin. Den ble imidlertid raskt så populær at den i løpet av de neste ti årene ble utgitt på engelsk, tysk, fransk og nederlandsk. Lapponia er en bredt anlagt beskrivelse av samenes levemåte, bosteder, religion, klesdrakt og språk, og regnes som den første i sitt slag. Schefferus satt i Uppsala og skrev, og når han så nordover, var det et langstrakt innland han så. Fokuset i Lapponia er derfor på det svenske innlandet. For å vise leserne hvilket område han forteller om, tok Schefferus med et kart over det nordlige Skandinavia. Dette kartet skiller seg fra både tidligere og de fleste samtidige kart ved at det ikke er sjøveien til handelsstedene på nordkalotten som er vektlagt, men innlandsområdene. Faktisk er knapt et eneste kystnavn skrevet inn. Opplysningene om stedsnavn og topografi i de nordlige innlandsområdene hadde Schefferus fra kartet «Orbis arctoi», laget i 1626 av Anders Bure, som regnes som den svenske kartografiens far.
Figur 7. Kart i Johannes Schefferus: Johannis Schefferi Argentoratensis Lapponia: id est, Regionis Lapponum et gentis nova et verissima descriptio in qua multa de origine, superstitione, sacris magicis, victu, cultu, negotiis Lapponum, item animalum, metallorumque indole, quæ in terris eorum proveniunt, hactenus incognita; produntur, & eiconibus adjectis cum cura illustrantur, Ex officina Christiani Wolffii, Frankfurt 1673. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...N:no-nb_digibok_2023112928002 (side 22–23)
Lapponia kom på fransk i 1678. Oversettelsen fra latin ble gjort av Augustin Lubin, som var fransk kongelig hoffgeograf. Til den franske utgaven utarbeidet Lubin en ny versjon av kartet, der han reviderte og tilføyde innsjøer og vassdrag i tillegg til å supplere med noen flere stedsnavn.
Figur 8. Augustine Lubin: «Carte Nouvelle de la Laponie» i Johannes Schefferus’ Histoire de la Laponie: sa Description, l'Origine, les Moeurs, la Maniere de vivre de ses Habitans, leur Religion, leur Magie, & les choses rares du Païs ..., traduites du latin de Monsieur Scheffer par L.P.A. Lubin, Paris 1678. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...N:no-nb_digibok_2009042713001 (side 24–25)
Også den nederlandske kartografen Herman Moll, som virket i London, vier på sitt kart over Norge og Sverige fra ca. 1712 stor plass til den samiske befolkningen, «the most Remarkable People in Europe», som han skriver i teksten nederst på kartet. Illustrasjonene til høyre viser scener fra både trosliv og hverdag. De er sterkt preget av etnografisk nysgjerrighet, og de er mer eksotiserende enn fordømmende. Ikke minst er det slående at Moll fremhever at kirken er luthersk. På denne tiden var den dansk-norske misjonen i ferd med å bli svært intens.
Det var bare en drøy generasjon siden den siste trolldomsprosessen i Finnmark, en prosess som knyttet samisk religion tett til hedenskap og trolldom. Hovedkartet viser ikke landområdene lenger nord enn til Moskenesstraumen og Torneträsk. De nordligste områdene av Skandinavia, inkludert Spitsbergen, er imidlertid tatt med i et bikart oppe i venstre hjørne.
Med Bures og Schefferus’ kart var innlandet i nord blitt forsynt med både innsjøer og stedsnavn – geografisk informasjon som også Moll har tatt med varianter av. Tidlig på 1700-tallet var likevel ikke innlandsområdene i Skandinavia nøyaktig kartlagt av kartografer som var lokalkjent, hverken i nord eller i sør.
Figur 9. Herman Moll: «A New Map of Denmark and Sweden», London (ca. 1712) ca. 1720. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...:no-nb_digikart_gaa0010000780
De nasjonale grensene i nord blir til
Opp gjennom århundrene har mange gjort krav på, eller benyttet seg av, de enorme naturressursene nordområdene byr på. Dette har forårsaket mange interessekonflikter. Grenseforholdene i den nordlige delen av Skandinavia og Russland var lenge svært uklare; både nordmenn, svensker og russere hevdet sine interesser der. Norge hadde siden 1300-tallet hatt Vardøhus festning, som opprinnelig ble bygget for å markere norsk suverenitet i nordområdene og for å sikre nærforsvaret av Vardø. Slik sett hadde Norge en slags hevd på reiseveien dit, altså kysten. Innlandet var det verre med, det var uten nasjonale grenser. På mange av de gamle kartene, slik som Barentsz’ kart i Waghenaers sjøatlas og de Wits kart, står det skrevet inn Finnmark i vest og Lapponia i øst, men uten noe klart skille.
Detaljert kartlegging av innlandsområdene i nord ble først gjort på 1740-tallet. Det skjedde i forbindelse med forberedelsene til grensetraktaten mellom Norge og Sverige, som ble undertegnet i 1751. I forkant av traktaten ble hele den norsk-svenske grensen fra sør til nord gått opp, diskutert og forhandlet. Dette gjaldt også riksgrensen mot Finland, som da lå under Sverige. Den såkalte «Finnmarkstvisten» sto sentralt i grensekommisjonens arbeid og dreide seg om fordelingen av innlandsområdene i nord. Hvilke områder var – eller skulle bli – norsk eller svensk? Grensene for det som i dag heter Finnmark var et resultat av forhandlingene som lå til grunn for traktaten i 1751: Det var først da man kom til enighet om hva som skulle defineres som Finnmark og om hvor Finnmarks, og dermed Norges, grense mot Sverige skulle gå. Grensen mellom Norge og Russland var imidlertid fremdeles uklar, den ble først fastlagt i 1826.
Internasjonal handelsvirksomhet hadde altså vært årsak til at kysten ble kartlagt. Det var imidlertid helt andre interesser som forårsaket kartlegging av innlandsområdene. Dette var snarere et nasjonalt anliggende, der målet var å få størst mulig områder inn under kronen slik at de kunne skattlegges. For å lykkes i forhandlingene trengte imidlertid Danmark-Norge detaljerte geografiske opplysninger om de omstridte områdene – man trengte et korrekt kart!
Den norske offiseren, landmåleren og karttegneren Thomas Hans Heinrich Knoff utarbeidet et slikt kart. Det ble i 1749, etter flere års feltarbeid, tegnet for hånd. Knoffs kart er det eldste vi kjenner til der innlandet i Finnmark er detaljert og rimelig riktig gjengitt. Kartet inneholder en mengde stedsnavn, naturlig nok svært mange samiske, og viktige opplysninger for kunnskapen om tilblivelsen av de nasjonale grensene på nordkalotten. Den samiske inndelingen i siidaer – kollektiver som hevder, utnytter og forvalter rettighetene i et område – var det nærmeste man kom grenser på nordkalotten, og disse samiske grensene ble lagt til grunn for de nasjonale grensene man vedtok i 1751. Utsjok var en slik siida, og Knoff nevner Utsjok i den forklarende teksten på kartet, da stavet Utziocki. Tana ble valgt som grenseelv, og Norge fikk dermed de store landområdene Kautokeino, Karasjok og den delen av Utsjok som ligger vest for Tanaelven.
Figur 10. Thomas Hans Heinrich Knoffs håndtegnede kart over Finnmark, 1749. Kartet er et forarbeid til grenseforhandlingene mellom Norge og Sverige. Det endelige kartresultatet, som også ble tegnet av Knoff, befinner seg på Riksarkivet og regnes å være fra ca. 1750. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digikart_80ga54498
Avslutning
Kartleggingen av Norden, som i 1482 startet som en tabula moderna, et kart over områdene nord for det Ptolemaios kjente til, utviklet seg gradvis fra å være et område som var ukjent selv for kartografene som laget kartene, til langsomt å bli utforsket. Europas nordligste områder var bemerkelsesverdig rike på naturressurser, og drivkraften bak utforskningen var derfor handelsrelatert. Siden handelen foregikk med skip, var det kysten som ble kartlagt først. Ved inngangen til opplysningstiden i siste halvdel av 1600-tallet begynte resten av Europa i større grad enn tidligere å interessere seg også for menneskene som bor i nord, noe som avspeiles i kartene. Da de indre delene av Finnmark ble nøyaktig kartlagt midt på 1700-tallet, skjedde det fordi naborikene Sverige (med Finland) og Danmark-Norge bokstavelig talt trengte å gå opp grensene seg imellom. Med dette ble både kyst og innland, fra sør til nord, innlemmet i opplysningstidens matematisk-naturvitenskapelige kunnskapsbank.
Litteraturliste
Ginsberg, William B.: Printed Maps of Scandinavia and the Arctic 1482-1601, Septentrionalium Press, New York 2006.
Ginsberg, William B.: Maps and Mapping of Norway 1602-1855, Septentrionalium Press, New York 2009.
Ginsberg, William B.: Sea Charts of Norway 1585-1812, Septentrionalium Press, New York 2012.
Ptolemy in Perspective; use and criticism of his work from Antiquity to the nineteenth century, red. Alexander Jones, Dordrecht 2010.
Berggren, J. Lennart & Jones, Alexander: Ptolemy's Geography: an annotated translation of the theoretical chapters, Princeton University Press, Princeton, N.J., 2000.
Seaver, Kirsten A.: «Saxo meets Ptolemy: Claudius Clavus and the ‘Nancy map’» i Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography, Vol 67:2, 2013 s. 72-86. https://doi.org/10.1080/00291951.2013.784353
Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742−1745, b. 3 ved Lars Ivar Hansen og Tom Schmidt, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo 1985.
Ovenstad, Olai: Militærbiografier. Den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814, bd. II. Oslo 1948-1949.
Tidenes snuoperasjon
1482-versjonen av Ptolemaios’ verdenskart
Det første trykte nordenkart – en tabula moderna
Olaus Magnus
Det første lokalkartet over det nordlige Skandinavia
Nordens naturressurser
Innbyggerne i nord
De nasjonale grensene i nord blir til
Avslutning
Litteraturliste