Wed, 15 May 2024
«Emellomm Grønllandt oc Rytzlandt»: Grønlands forhold til omverden på gamle kart
DOI: 10.7557/ottar.7503
Alle som kaster et blikk på et moderne kart, vil skjønne at Grønland ligger langt unna Russland. For fem hundre år siden var ikke dette like opplagt. I denne artikkelen skal vi se nærmere på en misoppfatning om Grønland som var utbredt på den tiden da de eldste kartene over nordområdene ble trykt.
Siden landnåmstiden fra 800-tallet og framover hersket det en oppfatning om at det strakte seg en farbar landbro fra Kvitsjøen til det nordlige Grønland. Denne gamle geografiske misoppfatningen kommer visuelt til uttrykk på nordområdekart fra 1400- og 1500-tallet. Da de tidligste kartene over regionen gikk i trykken, var båndene mellom Norge og de gamle norrøn-grønlandske bosetningene for lengst brutt, noe som ytterligere begrenset europeernes allerede knappe kunnskap om Grønland og dets innbyggere. Som vi skal se i denne artikkelen, førte dette til villfarne spekulasjoner over Grønlands forhold til omverdenen. Især ble grønlendingenes angivelig tette tilknytning til Russland et brennbart tema.
To norske eksperter
Den norske presten Absalon Pederssøn Beyer innrømte i sitt storverk Om Norgis Rige (1567–70) at han ikke kunne skrive mye om Grønland siden man hadde lite kunnskap om dette gamle norske skattlandet. Mot slutten av sin korte redegjørelse, som mest består av en sammenfatning av etablert kunnskap fra middelalderen, turte han likevel å spekulere over at siden nordmenn for lengst hadde mistet kontakt med grønlendingene, var det «trolig at enten russerne eller noen andre herrer regjerer over Grønland» og at disse dekker innbyggernes behov for jern, salt og andre varer (FIGUR 1).
Figur 1. Utdrag av Absalon Beyers verk Om Norgis Rige, skrevet i årene 1567–70. Originalmanuskriptet er gått tapt. I sin vitenskapelige utgave fra 1895 (Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Aarhundrede) har historiker Gustav Storm sammenlignet de ulike avskriftene av verket og dokumentert forskjeller i stavemåte og ordlyd. Sitatene fra denne og andre kildetekster er gjengitt på modernisert norsk i denne artikkelen. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...N:no-nb_digibok_2009031600026 (side 50)
Beyer var ikke den eneste som viste til den angivelige russisk-grønlandske forbindelsen. En av hans bekjente i Bergen, høvedsmannen Christoffer Valkendorf, fikk noen år tidligere vite at en engelsk kjøpmann hadde «spist og drukket med folk som er født på Grønland» under et opphold i Kvitsjøsområdet. I et brev til kong Christian 3. fra 1556 eller 1557 forklarte høvedsmannen dette med at grønlendinger «drar hvert år fra Grønland til Russland og fra Russland igjen til Grønland». Den transpolare rundreisen var ifølge ham mulig siden det ligger is «både om vinteren og sommeren mellom Grønland og Russland», og derfor kunne folk ferdes mellom landene med ski eller slede. Ferden skal ha tatt rundt en måneds tid.
Disse opplysningene kan selvsagt ikke tas for god fisk. Selv om en antar at et kaldere klima gjorde den polare iskappen mer stabil enn den er i dag, er det svært lite sannsynlig at inuitter, som var Grønlands eneste beboere etter de norrøn-grønlandske kolonienes undergang på 1400-tallet, faktisk dro fem–seks tusen kilometer – den korteste mulige rundreisen til og fra Kvitsjøsområdet – over polarisen hvert eneste år. At opplyste menn trodde at grønlendinger og russere pleide kontakt, forteller likevel en hel del om de geografiske og etniske forestillingene om nordområdene som hersket i Europa i tiden fram mot de store polare oppdagelsesreisene på slutten av 1500-tallet.
Et fastland med andre fastland
Omkring år 1075 beskrev den tyske presten og krønikeskriveren Adam av Bremen Grønland som en av flere «øyer i verdenshavet» i sitt storverk om Hamburg erkebispedømmes misjonsvirksomheter i Skandinavia. Dette var imidlertid en noe utypisk og kanskje metaforisk beskrivelse av et åndelig isolert land som først nylig var blitt kristnet. Den rådende oppfatningen i middelalderen var at Grønland var del av et fastland som strakte seg forbi Nordpolen og over til Russland eller den østlige Nordkalotten.
En islandsk geografisk traktat, muligens fra 1100-tallet, slår fast at «fra Bjarmeland [rundt Kvitsjøen og Dvinamunningen] strekker ubebodde land seg mot nord, inntil Grønland begynner», og den danske historikeren Saxo Grammaticus synes å ha siktet til Grønland da han skrev om «et uavgrenset og navnløst territorium» nord for Norge i sin danmarkshistorie fra rundt år 1200. Den anonyme forfatteren av Kongespeilet, et norsk didaktisk verk fra midten av 1200-tallet, lot også en av verkets hovedfigurer konstatere at «alle mener at [Grønland] er et fastland og henger sammen med andre fastland», blant annet fordi man der finner en del dyrearter – slik som harer, ulv og rein – som ikke hører naturlig hjemme på øyer. Siden forfatteren regnet med at det ikke finnes «noe land på jordkretsen [nordvest for] Grønland, men bare det store hav, som flyter rundt omkring verden», måtte dyrene ha vandret dit fra Eurasia.
Tesen om Grønland som et fastland med forbindelse østover ble ikke korrigert eller satt spørsmål ved i de første tiårene etter at europeere mistet kontakt med grønlenderne på 1400-tallet. Tvert imot ble den ytterligere styrket av kartografer på 1400- og det tidlige 1500-tallet, som med få unntak fremstilte Grønland som en forlengelse av det eurasiske kontinentet. Dansken Claudius Clavus, hvis nordområdekart fra cirka 1427 inneholder den første kjente visuelle fremstilling av Grønland (FIGUR 2), mente at landet lå vest for Island, men var knyttet til det eurasiske kontinentet via et «svært land [som] strekker seg derfra helt til Russland».
Clavus skriver at landmassen var hjem til flere folkeslag, deriblant «vill-lappene» (wildlappi) og de «hedenske karelerne» (careli infideles), et finno-baltisk folk fra Kvitsjøsområdet som senest fra 1200-tallet var skattepliktige til den russiske republikken Novgorod. Selv om karelerne ifølge Clavus levde «under Nordpolen mot silkelandet», altså Kina, finnes de på selve kartet i det nordlige Grønland, som formodentlig kunne nås fra Russland eller Sibir via den transpolare landbroen.
Figur 2. Claudius Clavus’ nordområdekart, tegnet rundt år 1427. Digitalisering: Bibliothèques des Nancy. https://ccfr.bnf.fr/...ecord=eadcgm:EADC:D10130988 (fol. 184v–185r)
Tyskeren Nicolaus Germanus avvek noe fra Clavus’ modell ved å plassere Grønland øst for Island, og dermed nærmere Skandinavia, på sitt nordområdekart fra 1482 (se FIGUR 3 i Briså 2024, dette heftet). I likhet med sin danske forgjenger, hvis arbeid han var godt kjent med, mente Germanus likevel at Grønland (Engronelant) og Finnmark, omtalt der som Lappland (Pillapelanth), utgjorde en territoriell enhet, en halvøy nord for Skandinavia, som strakk seg østover til Russland og videre ned til det østlige Østersjøområdet.
De fleste kartene fra de følgende tiårene inneholder variasjoner av disse to grunnmodellene. Selv etter at de skandinaviske kjernelandene begynte å få sin – for oss – mer fortrolige form fra 1530-tallet av, fortsatte kartografer å vise til landforbindelsen mellom Grønland, Nordkalotten og Russland.
Tyskeren Jakob Zieglers nordområdekart fra 1532 inneholder en forholdsvis «korrekt» fremstilling av Fennoskandia helt opp til Vardøhus og den nordlige Bottenvika, men lar Finnmark, omtalt der som Lappland (Laponia), strekke seg videre fra Vardø mot vest til Grønland. I en håndtegnet versjon av kartet som er inkludert i et Ziegler-manuskript som eies av Nasjonalbiblioteket, står påskriften LAPONIA til og med lengst nordvest på den grønlandske «halvøya» (FIGUR 3).
Figur 3. Jakob Ziegler inkluderte et kart over Norden i sitt geografiverk Qvae intus continentvr…, trykt i Strassburg 1532. Denne håndtegnede versjonen stammer fra et manuskript ført i pennen av Zieglers faste skriver, Martin Richter. Den trykte versjonen av kartet har i hovedsak samme utforming, men inneholder blant annet flere stedsnavn. Disse diskuteres nærmere i Aspaas (2024), dette heftet». Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/...N:no-nb_digibok_2018091428002
Finnmark fremstilles også som en tverrforbindelse mellom Norge og Sverige i sør, Russland i øst, og Grønland i vest på tyskeren Sebastian Münsters nordområdekart (Schonlandia) fra 1540 (se FIGUR 4 i Hansen 2024, dette heftet). Ved å tegne telt på det østlige Grønland, rett nord for Vardøhus, antydet han dessuten at mennesker faktisk krysset og bebodde dette grenseområdet.
Grønland, Finnmark og fyrsten av Moskva
Den lærde oppfatningen var altså at det var en fysisk og dermed naturlig forbindelse mellom Grønland og Russland. Skandinaver var likevel kritisk til den angivelige samhandlingen mellom landenes innbyggere. Over hundre år etter at nordmenn mistet kontakt med de norrøn-grønlandske koloniene var skandinaver fortsatt bevisst på Grønlands gamle status som norsk kongelig skattland, samt nordmenns rettmessige krav på økonomisk og politisk herredømme over landet.
Absalon Pederssøn Beyer beklaget seg eksempelvis over at grønlendingene trolig forsyntes av russiske handelspartnere etter at nordmenn «så forsømmelig lot Grønlandsreisene fare», mens Christoffer Valkendorf berettet med tynt tilslørt misnøye om grønlendingene som førte skatt til Russland og anså «fyrsten av Russland», det vil si storfyrsten av Moskva, som deres «overherre». Landet som vi i dag kjenner som Grønland var i virkeligheten aldri del av et russisk handelsvelde eller dratt under russisk herredømme. Disse påstandene vitner imidlertid om realhistoriske spenningsforhold i et annet nordområde – Finnmark.
Forestillingen om den transpolare landforbindelsen gjorde det vanskelig for folk å skille Grønland fra Finnmark og resten av Nordkalotten. Sørskandinaver og andre europeeres forvrengte ideer om nordområdenes innbyggere bidro ytterligere til forvirring. Etter et besøk til Vardø omkring 1520 skrev den danskfødte erkebiskopen av Nidaros, Erik Valkendorf – onkel til den førnevnte Christoffer Valkendorf – at «Finnmark har mot nord-nordvest et folk av liten og lav vekst […] som sedvanlig kalles skrælinger», et begrep som siden vikingtiden ble brukt om nordamerikanske urfolk og grønlandske inuitter. Blant «skrælingenes» naboer var samene (finnones), som «bor mellom Russland og Finnmark», og de «ville menneskene» på den østlige Kolahalvøya, som «ikke skiller seg særlig fra aper» og yter «skatt til Norges konge, Sveriges konge og Russlands keiser». Selv om erkebiskopens etnografiske bemerkninger har svært tvilsom realhistorisk verdi, er det nevneverdig at «skrælingene» fra hans perspektiv stod farlig nære de nordiske fyrstenes respektive skattland.
Grønlands imaginære nærhet til Finnmark forledet noen til å tro at landet var del av den langvarige norsk-russiske konkurransen om kontroll over Nordkalotten. I et brev til kong Johan 2. av Portugal sommeren 1493 påstod den tyske diplomaten og kartografen Hieronymus Münzer at storfyrste Ivan 3. av Moskva (hersker 1462–1505) hadde erobret «den store øyen Grønland» (Grulanda), som var hjem til «den største befolkningen av mennesker under den førnevnte storfyrstens herredømme». Mens noen historikere har tolket dette som bevis på nordrussiske pomorers fangstaktivitet på Svalbard eller Novaja Semlja, peker nordområdekartet som Münzer tegnet for Hartmann Schedels Nürnbergkrønike bare noen uker senere mot et annet område (FIGUR 4).
Figur 4. Kart over Nord-Europa laget av Hieronymus Münzer, publisert i Hartmann Schedels Liber cronicarum (Nürnberg 1493). Originalens størrelse: 39,5 x 57,5 cm. Digitalisering: UiT Norges arktiske universitet. https://hdl.handle.net/10037.2/572
I motsetning til tidligere kartografer, som fremstilte Grønland som ytterdelen av en svær halvøy vest eller nord for de skandinaviske kjernelandene, tegnet Münzer Grønland (Grvnland) som et tynt eide mellom Norge og «vill-lappene», det vil si Finnmark, i vest og Russland i øst. Den første byen som en som dro østover fra Grønland ville ankomme, var ut fra kartet Novgorod (Nogradia), som i flere århundrer hadde inndrevet skatt fra folk på Nordkalotten og som nylig var blitt underlagt storfyrsten av Moskvas herredømme.
Siden Münzer også trodde at «Grønland» allerede var bebodd, noe hverken Svalbard eller Novaja Semlja var før 1500, er det sannsynlig at han egentlig siktet til russisk ekspansjon i det som mange regnet for Grønlands søsterregion, Finnmark.
Samtidige dokumenter fra diplomatiet støtter denne tolkningen. I 1493, samme år som Münzer omtalte Grønlands erobring, sluttet Ivan 3. et fredsforbund med kong Hans av Danmark og Norge (hersker 1483–1513), der partene tilga hverandre for gjensidige krenkelser av deres felles grenser. Tre år senere var det også snakk om «fred mellom hans nåde [kong Hans] og fyrsten av Moskva» etter at den førstnevnte hadde «fått tilbake 40 mil av Norges rike som de [russerne] i lang tid hadde hatt».
Russernes ekspansjon var tydeligvis ferskt i minne da tyskeren Lorentz Fries i 1522 publiserte en oppdatert versjon av Nicolaus Germanus’ nordområdekart. I en tekstboks over området som Germanus kalte Finnmark (Pilappelanth), som også her binder Grønland sammen med Russland, skrev Fries at «denne regionen er, etter å ha skiftet ut Russlands fyrste, underlagt Danmarks konge» (FIGUR 5).
Figur 5. Laurentius (Lorenz) Fries, «Tab. nova Norbegiae et Gottiae» (1522). Legg merke til tekstboksen rett til høyre for Engronelandt. Originalens størrelse: 30,5 x 44,5 cm. Digitalisering: UiT Norges arktiske universitet. https://hdl.handle.net/10037.2/574
Russland, Grønland og «de nyfunnede land»
At Grønland faktisk er en øy, ble ikke stadfestet over enhver tvil før den amerikanske polarfareren Robert Pearys ekspedisjon til landets nordligste punkt i 1891/92. Men allerede på 1500-tallet var man sakte begynt å gi slipp på ideen om at Grønland hørte til Nordkalotten eller Russland i geografisk forstand. Den svenske presten og kartografen Olaus Magnus var eksempelvis klar over at Grønland, som representeres av to små nes helt øverst på hans berømte «Carta Marina» fra 1539, ikke var i umiddelbar nærhet av Finnmark og Kolahalvøya (FIGUR 6).
Figur 6. Utsnitt av Olaus Magnus’ berømte «Carta Marina» (Venezia, 1539). Verken Finmarchia eller Biarmia (Kolahalvøya) lengst i øst har tilsynelatende noen landforbindelse til Gruntlandia. Originalens størrelse (hele kartet): 170 x 125 cm. Digitalisering: Uppsala universitetsbibliotek. http://urn.kb.se/...n:se:alvin:portal:record-88495
Selv om han lot være å kommentere landets eventuelle forbindelse til andre fastland bortenfor Nordpolen, synes Olaus å ha hatt tilstrekkelig lokalkunnskap til å kunne fjerne Europas gamle grønlandske «blindtarm». Enda mer overbevist om Grønlands insulære geografi fremstod den flamske kartografen Abraham Ortelius, som i motsetning til sine forgjengere fremstilte Grønland (Groenlandt) som en svær øy som strakk seg mot, men var adskilt fra, Nordpolen (Septentrio) på sitt nordområdekart fra 1570 (FIGUR 7).
Figur 7. Abraham Ortelius: «Septentrionalium regionum descrip[tio]», første gang utgitt 1570, her i en utgave fra 1579. Den som har fargelagt dette eksemplaret, har innlemmet både Island og Grønland i den nordiske sfæren, til tross for den store strekningen med åpent hav mellom dem. Originalens størrelse: 36,2 x 49 cm. Digitalisering: UiT Norges arktiske universitet. https://hdl.handle.net/10037.2/49
Det tok riktignok lang tid før denne modellen festet seg blant europeiske kartografer. Mot slutten av 1500-tallet av var det likevel åpenbart for de fleste at Grønland var mye lengre unna Russland enn Absalon Pederssøn Beyer og Christoffer Valkendorf hadde antydet noen tiår tidligere. I 1595, da Gerard Mercator publiserte verdens første sirkumpolare kart med Nordpolen i sentrum, var diskusjonen om Grønlands eventuelle landforbindelse mot øst lagt død (FIGUR 8).
Figur 8. Gerard Mercators «Septentrionalium Terrarum descriptio», første gang utgitt 1595, her i en posthum utgave fra 1630 hvor blant annet Spitsbergen og Bjørnøya (som ble oppdaget under Barentsekspedisjonen i 1596) er tatt med. Den som har fargelagt kartet, har åpenbart regnet Grønland til Amerika og ikke til Skandinavia eller Russland. Interessant er imidlertid påskriften i isen nordøst for Grønland: «Her bor det pygmeer, med en maksimal høyde på fire fot, slik som de som på Grønland går under navnet skrælinger». Originalens størrelse: 36,6 x 39,3 cm. Digitalisering: UiT Norges arktiske universitet. https://hdl.handle.net/10037.2/44
Russlands gradvise «tap» av Grønland var en konsekvens av oppdagelsesfeberen som spredte seg gjennom Europa, derunder Nord-Europa, på 1500-tallet. Blant herskerne som fremmet utforskningen av Europas arktiske periferier var kong Fredrik 2. av Danmark-Norge (hersker 1559–1588), som finansierte flere ekspedisjoner til monarkiets bortkomne skattland Grønland. Selv om de ikke oppnådde sitt mål om å gjenopprette handel og beskatte Grønlands innbyggere, høstet oppdagelsesreisende verdifull kunnskap om den maritime verden nord og nordvest for Norge.
At man lengre sør i Europa sluttet å fabulere om Grønlands tilknytning til Russland lar seg dessuten forklare av den tiltagende engelske, skotske og nederlandske handelen i Kvitsjøsområdet fra midten av 1500-tallet. Gamle teorier om den transpolare landbroen til Grønland ble i sin tur erstattet med drømmer om en seilbar nordøstpassasje til Kina, noe Mercators kart vitner om.
«Tapet» må også ses i sammenheng med de nye oppdagelsene i vest. Allerede på det tidlige 1500-tallet hadde kartografer begynt å forestille seg Grønland som del av en ny landmasse, Amerika. Både Jakob Ziegler og Sebastian Münster mente f.eks. at Grønland utgjorde den østlige enden av «det nye landet eller torskelandet» (Terra noua siue de Bacolhos), tilsynelatende en hentydning til baskiske og portugisiske fiskeres virksomheter langs Labradorkysten.
Absalon Pederssøn Beyer var for så vidt også klar over de nyeste utviklingene i vest. Selv om han holdt fast på gamle ideer om den russisk-grønlandske forbindelsen, skrev han at «alle de som beskriver universalem cosmographiam [verdens geografi]» mener at Grønland er «festet til Amerika, den fjerde parten av verden, det vil si de nyfunnede landene».
De feilaktige, og gjerne selvmotsigende, beskrivelsene av Grønland fra 1500-tallet hos Absalon Beyer og andre er vitnesbyrd om at kunnskapshistorien ofte ikke utvikler seg lineært, og at ulike oppfatninger kan eksistere side om side.
Kilder
Aspaas, P.P. (2024), Nordnorske stedsnavn på 1500-tallets kart. Ottar, Vol 70, nr 1–2. https://doi.org/10.7557/ottar.7506
Beyer, H. utg. (1928), Om Norgis Rige av Absalon Pederssøn Beyer, Bergen.
Briså, B.G. (2024), Kartskapernes Norge – fra renessansens forestillingsverden til opplysningstidens grensedragninger. Ottar, Vol 70, nr 1–2. https://doi.org/10.7557/ottar.7447
Brøgger, A.W. utg. (2000), Kongespeilet, Oslo.
Chekin, L.S. (2017). A Russian discovery in the Arctic ocean at the time of Columbus, Nordlit 39, 2017.
Diplomatarium Norvegicum. Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen. 22 bd., red. Christian C.A. Lange m.fl., Christiania – Oslo, 1847–1995.
Hansen, H. (2024), Vardøhus och Finnmark på tidigmoderna kartor. Ottar, Vol 70, nr 1–2. https://doi.org/10.7557/ottar.7504
Karlsson, K.H. & Storm, G. red. (1901). Finmarkens Beskrivelse: brev til Pave Leo den 10de fra erkebiskop Erik Walkendorf, Kristiania.
Magnússon, F. & Rafn, C.C. (1838-45). Grønlands historiske mindesmærker. bd. 1-3, 1838-1845.
Seaver, K.A. (2013). Saxo meets Ptolemy: Claudius Clavus and the ‘Nancy map’ Norsk Geografisk Tidsskrift 67.
To norske eksperter
Et fastland med andre fastland
Grønland, Finnmark og fyrsten av Moskva
Russland, Grønland og «de nyfunnede land»
Kilder