Wed, 15 May 2024
Willem Barentsz’ polarekspedisjoner og kunsten å sette seg selv på kartet
DOI: 10.7557/ottar.7507
Gjennom sine polarekspedisjoner ble nederlenderen Willem Barentsz verdenskjent. Eventyrene han og mannskapet opplevde og landstrøkene de oppdaget ble avtrykt i flere reiseskildringer og kart. Denne artikkelen handler om hvilke strategiske grep ekspedisjonsdeltakerne og andre aktører brukte for å sette seg selv på kartet.
Den tredje gangen skulle de endelig nå frem. Selvfølgelig kunne ingen vite hvordan dette ville ende. Ekspedisjon nummer tre hadde begynt like lovende som de første to og alle var innstilte på at dette eventyret ville bli krevende. De visste fra før at det ville være livsfare hele veien. Faren var stor, men det var òg gevinsten i vente, der de beveget seg inn i ishavet nord og øst for Norge.
Oktober 1597: Menneskene på Amsterdams gater hadde vanskelig for å tro det de så med egne øyne. De som for lengst var antatt omkomne, hadde virkelig kommet tilbake. At noen i det hele tatt returnerte var én sak, men besetningen fra den tredje ekspedisjonen virket hverken avmagret eller traumatisert – et mirakel! Et mirakel som støttes av kildene. Ut ifra de opplysninger vi har, ser det ut til å ha gått overraskende bra med dem. Men ikke alle kom hjem: Willem Barentsz (1550–1597), mannen som senere fikk det store havområdet nord og nordøst for Norge oppkalt etter seg, døde under ekspedisjonen. Det var han ikke alene om.
Til forskjell fra mange ekspedisjoner i Nordishavet på 1800-tallet var utforskingen av Polarregionen ikke hovedpoenget for Barentsz og mannskapet. Egentlig skulle de til Kina, via en uviss nordlig sjøvei: Nordøstpassasjen. I likhet med senere oppdagelsesreiser resulterte også denne eventyrlige ferden i en voldsom kunnskapsproduksjon. Beskrivelser av dyr, naturfenomener og landområder ble gjengitt i flere bøker og kart. Sjøveier ble tegnet ned og observasjoner gjort om til illustrasjoner og tekster. Enkelte ekspedisjonsdeltagere bidro og satte seg selv bokstavelig talt på kartet. Mer om dette senere.
de Veers ekspedisjonsjournal
Og så drog de hjem som bodde der, og de som ikke bodde der, ble innlosjert i et herberge i noen dager til de hadde fått pengene sine, og så drog hver til sitt. Dette er navnene til dem som vendte tilbake fra denne reisen.
Tolv navn senere ender Gerrit de Veers ekspedisjonsjournal. Vi vet ikke mye om hans liv etter 1598. Han ble født om lag 1570. De Veers journal ble trykt kort tid etter tilbakekomsten. Den ble umiddelbart oversatt til datidens store europeiske språk. Det var Cornelis Claesz (virksom 1596–1610) i Amsterdam som allerede i 1598 trykte reisebeskrivelsen på tre forskjellige språk: nederlandsk, latin og fransk. En tysk versjon kom ut i Nürnberg samme år, en italiensk i Venezia året deretter. Og dette var bare førsteutgavene. Fra et bokhistorisk perspektiv var de Veers ekspedisjonsdagbok en stor suksess og må regnes som en bestselger rundt århundreskiftet 1600.
De Veer lister opp tolv menn: Handelsagenten og skipperen Jacob van Heemskerck, Pieter Pietersz Vos, seg selv, skipslegen M. Hans Vos, Jacob Jansz Sterrenburgh, Lenaert Hendricksz, Laurens Willemsz, Jan Hillebrantsz, Jacob Jansz Hooghwout, Pieter Cornelisz, Jan van Buysen og Jacob Evertsz. Det er to navn som mangler på lista – Claes Andriesz og styrmannen Barentsz. De var blitt igjen oppe i isødet. Bare besetningen visste hvordan det var gått med dem.
Barentsz og Linschoten
Willem Barentsz ble født om lag 1550 på den vestfrisiske øya Terschelling. I likhet med mange andre nederlandske sjøfarere på den tida fikk han sin utdanning innen faget nautikk som ungdom i Amsterdam. Vi vet lite om Barentsz’ liv før polarekspedisjonene. Han deltok på flere seilaser i Middelhavet og snakket flere språk – nederlandsk, tysk, engelsk, portugisisk og spansk. Sammen med en astronom og kartograf ved navn Peter Plancius (1552–1622) utga han et kart over Middelhavet. Men det var et annet nærmest ikonisk kart som skulle gjøre han kjent – det såkalte Barentszkartet (FIGUR 7).
I 1594 dro Barentsz på den første av tre skjebnesvangre reiser på leting etter Nordøstpassasjen. Han hadde blitt hyra inn som kaptein på ei skute oppkalt etter kjøpmennenes og hastighetens gud Merkur. Det klingende navnet Mercurius symboliserte oppdraget. Det gjaldt å finne den raskeste veien til rikdommene i øst. Handelsmenn fra Amsterdam og andre nederlandske byer finansierte i alt fire skip som seilte fra Amsterdam og opp langs norskekysten, helt til den markante øygruppa Gjesværstappan ved Nordkapp. Derfra gikk det videre til mer ukjente farvann. Til slutt havnet ekspedisjonsgruppa ved kysten av Novaja Semlja – nytt land på russisk. Og det var det for nederlenderne. For Barentsz var øygruppa et steg mot grenselandet til øst, til kinesiske havner og de lukrative handelsmuligheter som fantes der.
Slik skulle det ikke bli. Hverken i 1594 eller i 1595, da de to foregående ekspedisjonene fant sted, maktet sjømennene å finne den ettertraktede passasjen gjennom ishavet. Ekspedisjonsbeskrivelsen til Gerrit de Veer er ikke den eneste vi har. Jan Huyghen van Linschoten (1563–1611) som deltok på den første og andre ekspedisjonen publiserte i 1601 et lignende verk med den tidstypisk utførlige tittelen:
Reise, eller skipsfart av Ian Huyghen van Linschoten, til nord langs Norge til Nordkapp, Lappland, Finland, Russland, Kvitsjøen, kystene til Kapp Kanin, Swetenoes, Petsjora osv. gjennom Nassaustredet eller -sundet helt forbi elva Ob. Inneholdende en særdeles nøyaktig skriftlig skildring av alt det som møtte ham av opplevelser fra dag til dag under selve reisen. Med avbildninger av alle kyster, strøk, land, fangster, strekninger, reiseruter, distanser og andre bemerkelsesverdige ting, akkurat sånn som han har sett og sannferdig skissert og notert alt dette, etc.
Linschotens bok inneholder en god del kart og illustrasjoner. Alt på tittelsiden (FIGUR 1) finner vi et kart. Innrammet av en hvalross og en isbjørn er det et lite, men detaljert kart over Jugorskijsundet, som her kalles for Nassaustredet. Sundet ligger mellom Vajgatsjøya og Jugorskijhalvøya, eller «Nova Hollandia» (Ny Holland). Kompassrosen viser at kartet er orientert mot sør. Sør er oppe og nord nede. To skip er tegnet inn på veien mot øst. Tittelsiden er med sin rike utsmykning en god indikator på hva leseren kunne forvente av innhold. Kartet viser veien og forklarer bakgrunnen for reisen. Oppmerksomme lesere ville med en gang knytte skipene til ekspedisjonen.
Figur 1. Tittelsiden av Jan Huygen van Linschoten: Voyagie, ofte schip-vaert, van Ian Huyghen van Linschoten, van by Noorden om langes Noorvvegen de Noortcaep, Laplant, Vinlant, Russlandt, de VVitte Zee, de Custen van Candenoes, Svvetenoes, Pitzora, &c. door de Strate ofte Engte van Nassau tot voorby de Revier Oby: VVaer inne seer distinctelicken Verbaels-ghewijse beschreven ende aenghewesen wordt, alle t’ghene dat hem op de selve Reyse van dach tot dach bejeghent en voorghecomen is: Met de afbeeldtsels van alle de Custen, Hoecken, Landen, Opdoeningen, Streckinghen, Coursen, Mijlen, ende d’ander merckelicke dingen meer: Gelijc als hy’t alles selfs sichtelicken en[de] waerachtelicken nae’t leven uytgevvorpen ende gheannoteert heeft &c.: Anno 1594. en[de] 1595 (Franeker 1601). Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. Versjonen som er avtrykt her, er foreløpig ikke tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsider.
Å sette seg selv på kartet
Det var slett ikke uvanlig å sette seg selv på kartet. Dette kunne skje sånn som beskrevet ovenfor, men også på andre måter. Linschoten benyttet seg flere ganger av panoramasekvenser som viser skipenes fremdrift og hvordan omgivelsene forandrer seg. Viktige steder og begivenheter er tegnet inn og beskrives med korte tekster. I tillegg til mange detaljerte panoramakart er hele den første ekspedisjonsruten tegnet inn som stiplet linje i et kart over det nordlige Europa (FIGUR 2). Vi kan følge reisen hele veien fra Amsterdam til Karahavet øst for Novaja Semlja og tilbake til Nederland. Skipet som symboliserer ekspedisjonen, er tegnet inn tre ganger.
Figur 2. Kart i Jan Huygen van Linschoten: Voyagie, ofte schip-vaert […]. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. Versjonen som er gjengitt her, er foreløpig ikke tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsider. Universitetsbibliotek ved UiT Norges arktiske universitet eier et eksemplar som er ikke fargelagt. Denne versjonen av kartet måler 29,7 x 34,7 cm: https://hdl.handle.net/10037.2/40
Bilder som disse var sensasjonelle, spesielt siden Linschoten kunne påpeke at han hadde oppdaget og sett selv alt han gjenga i teksten, på kart og i illustrasjoner. Sånn sett satte han ikke bare ekspedisjonen han deltok i på kartet, han fremhevet også seg selv som kartskaper og illustratør. Til det formålet brukte Linschoten blant annet kartusjene. Ifølge kartografihistoriker Chet van Duzer er en kartusj «en innrammet del på et kart som inneholder tekst eller dekorative elementer, sammen med bildene som hører til». I dette eksemplet huser kartusjene opplysninger om målestokken og noen etnografiske fremstillinger av nenetsere. Kartusjen i øvre venstre hjørne gir dessuten også en nøyaktig oppsummering av ekspedisjonens rute:
Sannferdig skildring og plassering av kystene, strekningene og reiserutene, fra Holland og nordover gjennom Nassausundet til forbi elva Ob, akkurat som det har blitt notert og befart, av Jan Huygen van Linschoten i årene 1594 og 1595, osv.
Det som er oppsiktsvekkende med Linschoten sitt kart er at store deler av kartbladet brukes for kartusjene. Det var store formidlingsbehov og det virker nesten som om kartusjenes innhold var viktigere enn den kartografiske fremstillingen. Også kartets plassering i boka er interessant. Her var det riktignok et visst slingringsmonn siden kartene ble trykt opp adskilt. Med mindre teksten ga tydelige signaler om hvor kartene skulle plasseres, så var det forleggeren og bokbinderen som hadde det siste ordet. I Nasjonalbibliotekets eksemplar har kartet fått en plass mellom beskrivelsene av henholdsvis den første og den andre reisen. Det er kartet som fungerer som en slags bro mellom teksten om den første ekspedisjonen, der det er et hav av illustrasjoner, og den mye kortere teksten om den andre ekspedisjonen, som helt mangler illustrasjoner.
Figur 3. Kart over Vardøhus i Jan Huygen van Linschoten: Voyagie, ofte schip-vaert […]. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. Versjonen som er gjengitt her, er foreløpig ikke tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsider.
I noen tilfeller rommer kartene flere perspektiv samtidig. Et interessant eksempel er kartet over Vardø. Kompassrosen viser at det er nærmest orientert med Østen (oriens) oppe. Øyene nordøst for Vardøya, det vil si Reinøya og Hornøya, er fremstilt slik man ville se dem dersom man hadde stått i Vardø og sett på havet. Det samme gjelder fastlandet som ligger i vestlig retning fra Vardøya. Man må snu kartet opp ned for å se fjellkjedene og kunne lese beskrivelsene av landområdene i Øst-Varanger. Her heter det for eksempel: «Fastlandet som strekker seg mot vest til Nordkinn.» Denne perspektiveringa gjør at kartbetrakteren ser deler av utsikten sånn som Linschoten gjorde. Dette er én forklaring for hvorfor kartet ser så merkelig ut. En annen er at gravøren var nødt til å snu kartet på hodet for å finne plass til den store kartusjen i venstre øvre hjørne. Der står det på latin og nederlandsk:
Troverdig avbildning av formen og plasseringa til øya Vardøhus, tegnet slik Jan Huygen van Linschoten så den ved selvsyn i året 1594.
Under den nederlandske versjonen står de noenlunde kryptiske initialer «I a D. B a D.» og at det var disse som «fecerunt» (har laget) trykkplaten. Fra tittelsiden vet vi at gravørene og kartspesialistene Joannes og Baptista a (van) Doetecum var involvert i produksjonen av bokverket. Også disse to satte seg selv på kartet og formidlet på denne måten sin intellektuelle og håndverksmessige medvirkning. Samtidig var praksisen å oppføre navnet sitt en mulighet å markedsføre tjenestene man tilbød. Og det kom det godt med i Nederland, der lovgivningen for trykking var liberal. Det var stor konkurranse og vilje til teknologisk nyskapning i trykkeriene, som utgjorde en viktig industrigren.
Et dramatisk møte mellom menneske og dyr
Tilbake til de Veers beskrivelse: Illustrasjonene i hans bokverk er mange, men i motsetning til Linschoten er det ikke kartene som spiller hovedrollen. Av totalt 32 kobberstikk er seks kart. Det var opplevelsene ekspedisjonsdeltakerne hadde som fikk størst oppmerksomhet der kobberstikkene ble laget. Det er ikke rart. Overvintringen på Novaja Semlja må ha gjort inntrykk på de Veer og resten av mannskapet. Den nederlandske førsteutgaven ble trykt opp i panoramaformat og kan betegnes som en slags tidlig coffee table book der kobberstikkene var avgjørende for valget av format.
Figur 4. Kart i andreutgaven av Gerrit de Veer: Waerachtighe beschryvinghe van drie seylagien […] (Amsterdam 1605). Digitalisering: Radboud Universiteit Nijmegen. https://wwwextern.ubn.ru.nl/...0/#page/34/mode/2up
Detaljnivået er stort: På ett av kartene (FIGUR 4) ser vi sju nederlandske skip seile i retning Nassaustredet mellom Vajgatsjøya og fastlandet. Ekspedisjonens finansiører settes på kartet og nevnes under skipene, med to skip hver til Amsterdam, Enkhuizen og Zeeland pluss ett til Rotterdam. I nedre høyre hjørne er det inntegnet et dødelig møte mellom bjørn og menneske. Bjørnen ble skutt, men ikke før den klarte å drepe to av ekspedisjonsdeltakerne. Denne dramatiske hendelsen fra den andre ekspedisjonen er tatt med i flere illustrasjoner og kart hos De Veer og Linschoten (FIGUR 5 og 6).
Figur 5. Kart over området der bjørneangrepet fant sted i Jan Huygen van Linschoten: Voyagie, ofte schip-vaert […]. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. Versjonen som er gjengitt her, er foreløpig ikke tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsider.
Figur 6. Isbjørnangrepet i den franske førsteutgaven av de Veers reisebeskrivelse. Girald Le Ver: Vraye Description de trois Voyages […] (Amsterdam 1598). Digitalisering: Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018120428002 (side 26–27)
Barentsz’ ettermæle
Hvorfor var det Barentsz og ikke noen av de andre deltakere som fikk så stort ettermæle? For å svare på det spørsmålet må vi tilbake til begynnelsen. Barentsz var med på alle de tre ekspedisjonene. Til tross for at han ikke kom tilbake fra den siste turen, klarte han å sette seg selv og sin siste ekspedisjon på det kartet som må sies å være et av de mest ikoniske over nordområdene og Nordishavet noensinne (FIGUR 7).
Figur 7. Willem Barentsz: «Deliniatio cartae trium navigationum per Batavos, ad Septentrionalem plagam, Norvegiae, Moscoviae, et novae Semblae, et perq[ue] fretum Weygatis Nassovicum dictum, ac juxta Groenlandiam, sub altitudine 80. graduum nec non adiacentium partium Tartariae, promontorij Tabin, freti Anian atq[ue] regionis Bargi et partis Americae versus orientem» (Amsterdam 1598). 27,7 x 36,4 cm. Digitalisering: UiT Norges arktiske universitet. https://hdl.handle.net/10037.2/32
I en kartusj i høyre nedre hjørne står det: «Tegnet av Willem Barentsz, trykt av Cornelis Claesz, gravert av Baptista van Doetecum i året 1598.» Hva er det betrakteren ser? I et åpent ishav som vrimler av hvaler og seler avbildes både den geografiske Nordpolen og den magnetiske. Tydelig markert er også seileruten fra Amsterdam nordover til Bjørnøya, og videre nord til et nytt land – Svalbard. Deretter bærer det sørover forbi Bjørnøya og så mot øst, langs Novaja Semljas langstrakte kyst helt til et lite sted der reisen bråstoppet: Overvintringsstedet. Het behouden Huys. Det bevarte hus.
Dette huset, påbegynt av skipstømmermannen som døde etter bare noen uker, og ferdigstilt etter mange uker med slit, var avgjørende for at mannskapet kunne redde seg gjennom vinteren. Også Claes Andriesz og Willem Barentsz overlevde vinteren 1596/97, men i juni 1597 ble de alvorlig syke. Begge døde 20. juni 1597. Og mens Andriesz fort ble glemt, ble Barentsz verdenskjent. Helt siden andre halvdel av 1800-tallet er navnet hans tett knyttet til det området hvis utforsking skulle koste han livet. Den kjente tyske kartografen August Heinrich Petermann foreslo navngivinga. Da en storslagen engelsk versjon av de Veers reisebeskrivelse ble gitt ut i 1853, fremmet utgiveren Charles T. Beke forslaget i sitt forord:
Vi er overbeviste om at navigatører fra alle nasjoner vil være enige med oss i at det ikke-navngitte havet (mare innominatum) mellom Svalbard og Novaja Semlja bør gis navnet Spitsbergen- eller Barentshavet, slik det blir kalt på Petermanns kart.
Gjennom stedsnavnene Barentsburg, Barentsøya og ikke minst Barentshavet ble den vestfrisiske sjøfareren og oppdagelsesreisende på nytt satt på kartet, flere hundre år etter sin død.
En tromsøværing spilte forresten en betydelig rolle i Barentsz’ posthume berømmelse: I 1871 oppdaget ishavsfarer og hvalfanger Elling Carlsen (1819–1900) rester av vinterkvarteret på Novaja Semlja. Det kunne ikke lenger kalles det bevarte hus, men grunnmurene sto fortsatt.
Litteratur
Charles T. Beke (utg.). A True Description of Three Voyages by the North-East Towards Cathay and China […]. Hakluyt Society, London, 1853.
Chet van Duzer. Frames that Speak. Cartouches on Early Modern Maps. Brill, Leiden, 2023. https://doi.org/10.1163/9789004523838
Odd Harald Hauge. Polare tragedier. Om mot, overmot – og død. Gyldendal, Oslo, 2019.
Esko Häkli, Juha Nurminen og Nils-Erik Raurala. Nordostpassagen från vikingar till Nordenskiöld. Helsingfors universitetsbibliotek – John Nurminens stiftelse, Helsingfors, 1992.
Matti Lainema og Juha Nurminen. Ultima Thule. Oppdagelsesreiser i Arktis. Schibsted, Oslo, 2010.
Inez Boon Ulfsby. Willem Barentsz’ siste reise. Etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598. Aschehoug, Oslo, 1997.
de Veers ekspedisjonsjournal
Barentsz og Linschoten
Å sette seg selv på kartet
Et dramatisk møte mellom menneske og dyr
Barentsz’ ettermæle
Litteratur