Vinteren 2019/20 kjøpte UiT Norges arktiske universitet en sjelden kartsamling. Det dreier seg om bortimot hvert eneste kart over Nordområdene som ble utgitt i perioden fra trykkekunstens begynnelse på 1400-tallet og fram til Barentzs-ekspedisjonene ved inngangen til 1600-tallet. Et fantastisk forskningsmateriale kom dermed i offentlig eie. Kombinert med den enda større samlingen ved Nasjonalbiblioteket, som også har fått et betydelig påfyll i nyere tid med innlemmingen av Ginsbergs samling, er Norge blitt en kartnasjon av rang. Å forvalte slike samlinger stiller store krav til bevaring – men også til systematisering, digitalisering og formidling av materialet. Dette heftet av Ottar er et tiltak i den retningen. Tidsmessig begynner vårt Ottar på slutten av middelalderen og stopper ved midten av 1700-tallet. Hvis vi skulle strukket oss enda hundre år lenger fram i tid, ville leseren trolig hatt få problemer med å få kartene til å stemme med terrenget. FIGUR 1 viser et kart trykt i London i 1853, som illustrasjon i et praktverk utgitt til minne om nederlendernes heroiske reiser 250 år tidligere. Den unge mannen som laget det, ble senere en av verdens førende geografer, August Heinrich Petermann i Gotha. Petermann var en mann for framtida, en modernisator av geografien som fag. Det spesielle med akkurat dette kartet er at det er det aller eldste hvor betegnelsen Barents Sea er brukt. Virkningen av dette påfunnet er så påtagelig at vi knapt legger merke til det i dag, «alle» vet jo hva Barentshavet er og hvor det ligger.

Figur 1. Kart laget av August Heinrich Petermann, trykt iboken A True Description of Three Voyages by the North-EastTowards Cathay and China […], redigert av Charles T. Beke(London, 1853). Digitalisering: University of California libraries.https://archive.org/details/descriptionotrue00veerrich

For fem hundre år siden var bildet av nord helt annerledes. Mye var ukjent her «Nord i tåkeheimen», slik Fridtjof Nansen uttrykte det. De gamle kartene egner seg dårlig som veivisere i den faktiske geografien i nord, til det er de for unøyaktige og bent fram fantasifulle. Men som veivisere i en annen betydning av ordet er de fabelaktige: For den som prøver å finne veien inn i gamledagers forestillingsverden om det nordlige, er det knapt noe bedre sted å starte enn ved å studere gamle kart. Som leseren snart vil merke, var det stor variasjon i hvordan nordområdene ble tegnet. Kartografene var oppfinnsomme og tok seg mange friheter, men likevel var det visse faste innslag. Doktogradsstipendiat Simon Franzen og bokhistoriker Henning Hansen trekker fram hvert sitt «standardelement» – den beryktede Moskstraumen og Vardøhus festning. Der malstrømmen ved Lofoten fikk påskriften «Kharybdis» og slik ble knyttet til antikkens mytologi, antok festningen i Varanger dimensjoner som satte den på linje med byer som Trondheim, Bergen og Stockholm. Disse forestillingene – om en livsfarlig malstrøm lik den Odyssevs måtte passere under sin ferd, og om en stor metropol langt oppe i nord – var temmelig seiglivete. En annen seiglivet oppfatning var forestillingen om at Grønland hang fast i enten Kvitsjøen eller Finnmark, og at inuitter (eller samer?) regelmessig vandret fram og tilbake over denne landbruen. Historiker Ian Peter Grohse gir oss innblikk i de lærde diskusjonene om Grønland, fra middelalderens teologer og framover mot Barentsz-ekspedisjonene. Bokhistoriker Andreas Klein griper på sin side fatt i de tre ekspedisjonene som gjorde nettopp Willem Barentsz berømt – eller, det vil si: Berømmelsen kom neppe helt av seg selv, men fordret en god mediestrategi. Og hva var vel mer strategisk enn å sette seg selv på kartet? Kart og andre illustrasjoner som sprang ut av forsøkene på å trenge gjennom den tåkete geografien lengst mot nord, har mange talende detaljer og påskrifter. En viktig type påskrift på kartene, den gang som nå, er stedsnavn. Men utvalget av steder er ikke alltid så lett å bli klok på. I artikkelen signert latinfilolog Per Pippin Aspaas diskuteres nordnorske stedsnavn på 1500-tallets kart og hva det mon kan skyldes at akkurat de har havnet der. Sist, men ikke minst, inneholder dette Ottar-heftet en oversiktsartikkel om nordområdekartenes historie fra renessansen og fram til grenseoppmålingene mellom den svenske og den dansk-norske staten under opplysningstiden. Karthistoriker ved Nasjonalbiblioteket, Benedicte Gamborg Briså, øser her av kunnskaper ervervet gjennom flere tiår med fordypning i emnet. Briså har for øvrig lest gjennom samtlige manus til dette heftet og dermed bidratt til å luke ut en hel del misforståelser og skjønnhetsfeil. Vi må også takke forskningsgruppen Creating the New North, og spesielt professor Sigrun Høgetveit Berg, for konstruktiv kritikk av våre forskningsekskursjoner inn i en epoke hun vet mer om enn de fleste. Vi håper leseren vil sette pris på de mange illustrasjonene, og la seg smitte av den samme nysgjerrigheten og begeistringen som har drevet dette Ottar-heftet fram. Vi har vært nøye med å legge inn lenker til høyoppløselige digitaliseringer av alle kartene, slik at det skal være enklest mulig å klikke seg videre og zoome inn på detaljer. I noen få tilfeller er digitaliseringene ikke lagt ut på nettet ennå, men det kommer. Enn så lenge kan de nytes her, sammen med tekster som hver på sin måte oppmuntrer leseren til å bli med på oppdagelsesferd tilbake til nordområdekartografiens pionertid.

Tromsø, 26. januar 2024 Per Pippin Aspaas, hefteredaktør