Anne Conway og sinn-kropp-problemet

  • Fredrik Nilsen Universitetet i Tromsø

Abstract

I The principles of the most ancient and modern philosophy tar Anne Conway (1631-1679) et oppgjør med teoriene til flere av sine samtidige mannlige kolleger, i fremste rekke Thomas Hobbes (1588-1679), René Descartes (1596-1650) og Baruch de Spinoza (1632-1677). En viktig del av denne kritikken handler om at hun mener at ingen av dem gir en fullgod forklaring på relasjonen mellom sjel og legeme. For Hobbes er alt i verden, sjelen inkludert, en del av den materielle og determinerte verden og således finnes det ikke noe mulighet for at mennesket kan ha en sjel som er fri. Hos Descartes finner vi den dualistiske læren om at mennesket består av to substanser, sjel og legeme, og mens legemet har utstrekning og således er ufritt, mangler sjelen utstrekning og kan dermed betraktes som fri. Spinoza hevder på sin side at sjel og legeme ikke er to substanser, men snarere to væremåter under den eneste substans som finnes, Gud, noe som gjør at sjel og legeme befinner seg på samme nivå og kan virke sammen. Mot disse teoriene hevder Conway, inspirert av sin kollega og venn Henry More (1614-1687), at det det ikke er mulig å trekke et definitivt skille mellom sjel og legeme. Det finnes ikke legemer som er uten sjel eller ånd, og det finnes heller ikke, riktignok med unntak av Gud, sjeler eller ånder som er uten legeme. Dermed er det verken slik Hobbes hevder, da ikke alt, men snarere ingenting, er rent materielt, ei heller slik Descartes hevder, da det ikke finnes et dualistisk skille mellom sjel og legeme, og endelig heller ikke slik Spinoza hevder, da det på nyplatonsk vis finnes et hierarki i naturen ut fra hvor langt de ulike «tingene» er fra Gud, og hvor sjelen innrømmes forrang framfor legemet. Dessuten inspirerte Conway Gottfried Wilhelm von Leibniz (1646-1716) til å utvikle monadebegrepet, et begrep som er helt vesentlig i Leibniz sin forståelse av samvirket mellom sjel og legeme som preetablert harmoni. Conway må slik sies å delta aktivt i en av sin samtids mest intense filosofiske debatter og fortjener en langt mer fremskutt plass i filosofiens historie enn den ettertiden har tilkjent henne.

Artikkelen min tematiserer ikke feminisme og kjønn, men den er en del av en satsning som forskningsgruppen i feministisk filosofi (FemPhil) ved Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske Universitet har igangsatt hvor målet er å synliggjøre kvinners bidrag til filosofiens historie og således bidra til å revidere den gjengse forståelsen av filosofifaget som et fag av og for menn. Prosjektet har verdi i seg selv, da det bidrar til bedre balanse mellom mannlige og kvinnelige tenkere i filosofiens historie, men vi håper også at det på sikt vil bidra positivt til rekrutteringen av kvinner, det være seg både ansatte og studenter, til filosofifaget.

Published
2019-11-11
Section
Presentations