Beskrivelse og vurdering av tiltaket: PIS

Forfattere

DOI:

https://doi.org/10.7557/25.7626

Emneord (Nøkkelord):

samtalegruppe, skilsmisse, skilsmissebarn, forebyggendetiltak, samlivsbrudd, samtalegrupper

Sammendrag

Dette er ikke den nyeste artikkelen om dette tiltaket. Oppdatert artikkel: https://doi.org/10.7557/25.6696

 

Innledning: PIS (Program for implementering av samtalegrupper for skilsmissebarn) er et selektivt forebyggendetiltak for barn og unge som har opplevd foreldres samlivsbrudd. Tiltaket tilbys som samtalegrupper gjennom skolen. Samtalegruppene skal hjelpe barna i å håndtere egen situasjon, frita dem for skyldfølelse og hjelpe dem til å beherske nye mestringsstrategier.

Beskrivelse av tiltaket: Skolegruppene går over 7 skoletimer. Møtene har en fastsatt struktur med temaer som ofte er vanskelig for barn med skilte foreldre. Det er utviklet materiell for 3 alderstrinn der tematikken er den samme, men der materiellet pedagogisk sett er tilpasset barnas alder. Barna jobber med temaene gjennom å reflektere rundt historier om skilsmisser, og det brukes løsningsfokusert tilnærming (LØFT) for at barna skal trene på å finne løsninger i eget liv.

Evaluering av tiltaket: Det er ikke gjennomført noen effektevalueringer av tiltaket i Norge. I en spørreundersøkelse blant barneskoleelever som hadde deltatt i PIS-grupper, rapporterte barna selv at de selv opplevde å mestre stress bedre etter deltakelse i samtalegruppene, og at de synes det er lettere å snakke med foreldrene om belastninger. Svakheten ved denne evalueringen er at det ikke ble gjort noen undersøkelse før tiltaket ble gitt.

Ungsinns klassifisering: Tiltaket PIS har en teoretisk forankring samt et oversiktlig materiell. Fordi det ikke foreligger norske studier på tiltakets effekt, klassifiseres tiltaket som et sannsynlig virksomt tiltak på evidensnivå 2.

Referanser

Amato, P. R. (2000). The consequences of divorce for adults and children. Journal of Marriage and Family, 4, 1269-1287. doi: 10.1111/j.1741-3737.2000.01269.x

Antonovsky, A. (1979). Health, stress and coping: New perspectives on mental and physical well-being. San Francisco: Jossey-Brass.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2013). Ser du meg- prosjektet 2010-2012. Tilbud til barn og foreldre etter samlivsbrudd med særlig fokus på høykonfliktfamilier. Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Bondø, K. A. (2010). Helsesøsters erfaring med skilsmissegruppe i videregående skole. Helsesøstre, 1, 41-42.

Bærum kommune. (2008). Veileder. Samtalegrupper for ungdom på videregående skole som har opplevd samlivsbrudd (1. utgave). Bærum kommune.

Bærum kommune. (2007). Veileder for barnehagepersonale i møte med barn som har opplevd samlivsbrudd. Bærum kommune.

Bærum kommune, Helsekontoret for barn og unge. (2009). PIS-prosjektet 2004-2008. Forebyggende tiltak rettet mot barn og unge som har opplevd samlivsbrudd. Samarbeidsprosjekt skole/helse. Oppsummering og evaluering. Bærum kommune.

Egge, H. (2008). Samtalegrupper skaper samhold og økt selvtillit for skilsmissebarn. Sykepleien, 7, 74-76.

Egge, H. (2012). ”Du er ikke alene”. Samtalegrupper som helsefremmende tiltak for skilsmissebarn. En grounded theory studie. Masteroppgave i public health. Nordic School of Public Health, Göteborg. Hentet fra: http://www.nhv.se/upload/dokument/Dokument%20till%20artiklar/MPH/Hilde%20Egge%20MPH%20slutversion.pdf

Egge, H. & Mostue, H. (2006). PIS-Prosjektet i ungdomsskolen. Helsesøstre, 2, 30-32.

Gjærum, B., Grøholt, B. & Sommerschild, H. (1998). Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre. Oslo: Universitetsforlaget.

Grych, J. H & Fincham, F. D. (1992). Interventions for children of divorce: Toward greater integration of research and action. Psychological Bulletin, 3, 434-454. doi: 1 0.1037/0033-2909.111.3.434

Husby, L. (2010). Barn og unges erfaring med og opplevelse av å delta i samtalegrupper etter foreldres samlivsbrudd. Masteroppgave. Regionsenter for barn og unges psykiske helse, NTNU.

Haaland, K. (1996). Even og skilsmissen. Oslo: Universitetsforlaget.

Kelly, J. B & Emery, R. B. (2003). Children's adjustment following divorce: Risk and resilience perspectives. Family Relations, 4, 352-362. doi: 10.1111/j.1741-3729.2003.00352.x

Labråten, T. & Egge, H. Å snakke om skilsmissen gir barn med bedre selvfølelse. Helsesøstre, 2, 27-30.

Ramsøy-Halle, G. & Rekstad, E. F. (2009). Barn og samlivsbrudd: på hvilken måte kan skolen hjelpe barn som har opplevd samlivsbrudd? Masteroppgave i pedagogikk, Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo.

Voksne for barn. (2012a). Veileder for barneskolen. Samtalegrupper for ungdom som har opplevd samlivsbrudd. Oslo:Voksne for barn.

Voksne for barn. (2012b). Veileder for ungdomsskolen. Samtalegrupper for ungdom som har opplevd samlivsbrudd. Oslo: Voksne for barn.

Illustrasjonsfoto. En jente som smiler til kameraet med foreldre som diskuterer i bakgrunnen.

Nedlastinger

Publisert

2013-11-13

Hvordan referere

Reedtz, C., & Eng, H. (2013). Beskrivelse og vurdering av tiltaket: PIS. Ungsinn. Tidsskrift for virksomme tiltak for barn og unge, 5(2). https://doi.org/10.7557/25.7626

Utgave

Seksjon

Panelvurderte artikler