Ancient wild reindeer pitfall trapping systems as indicators for former migration patterns and habitat use in the Dovre region, southern Norway
DOI:
https://doi.org/10.7557/2.28.1.152Keywords:
habitat use, Rangifer tarandus, trapping systemsAbstract
The distribution of ancient reindeer pitfall trap systems suggests an extensive regional migration of reindeer between seasonal pastures in parts of southern Norway. The migration routes were funnelled by natural barriers across a high, rolling mountain plateau. In the Dovre area, two pitfall trapping systems, totalling at least 1547 individual pitfalls, were identified and measured using a standard procedure and GPS to record location. Migrating reindeer typically cross over valleys between areas of higher ground and reindeer pitfall trap lines are therefore aligned along the valley, individually placed so that their long axis is perpendicular to the direction of the valleys. Pitfall trap systems for moose are also evident in the landscape. In contrast to reindeer, migrating moose mainly follow the line of the valley. Pitfall rows built for moose trapping are therefore placed mainly across the main direction of the valleys, and the individual pitfalls are also larger than those intended for reindeer. Migration and lichen utilization are important factors in reindeer adaption to limited food resources and existence in marginal mountain habitats. The trap systems and their ecological context support the hypothesis of ancient large-scale reindeer migration over the west-east Dovre axis between summer pastures and winter grazing land. This migration has ceased entirely because of increasing traffic on the north-south railway and highway and probably also because of reduced reindeer populations.Abstract in Norwegian / Sammendrag:
Gamle fangstgropsystemer for rein som indikatorer for tidligere trekkmønster og habitatbruk i Dovreregionen, Sør-Norge
Utbredelse av fangstgropsystemer for rein tyder på at det har vært et regionalt trekkmønster mellom ulike sesongbeiter innen deler av Sør-Norge. Trekket har vært styrt av naturlige barrierer over et variert, bølgende fjellandskap. I dovreområdet er to store fangstgropsystemer på totalt minst 1547 fangstgroper registrert og kartfestet etter en standard prosedyre. Migrerende rein har krysset over dalsenkningene mellom høyere fjellpartier. Fangstgroprekkene har derfor vært anlagt langs dalbunnen og retningen på selve gropene går overveiende på tvers av dalretningen. Fangstgroper for elg er også vanlig i regionen, men i motsetning til fangstgropene for rein går retningen på disse oftest parallelt med dalretningen. De er også gjennomgående større enn gropene som har vært beregnet på reinfangst. Vandring og utnyttelse av lav som vinterbeite er viktig faktorer i reinens tilpasning til et skrint næringsgrunnlag og marginele habitater i fjellet. Fangstsystemene og økologiske holdepunkter/faktorer støtter hypotesen om et tidligere trekk øst/vest over dovreaksen, mellom sommerbeiter i vest og vinterbeiter i øst. Trekket her har nå opphørt helt på grunn av trafikkårene og tilhørende ferdsels- og trafikkøkning over Dovre. En redusert villreinbestand har også trolig medvirket til dette.