Kuuk, Skrap, and the Resistance Vernacular

Sammendrag

I denne artikkelen tar jeg opp spørsmål om kjønnede identiteter i norsk populærmusikk. Med utgangspunkt i relevante teorier fra feltet populærmusikkforskning foretar jeg en utforskning av hvilke funksjoner språk og ulike musikkstiler kan ha i identitetsforhandlinger, og hvordan artister kan etablere agens og subjektivitet gjennom musikken.

Språk og kjønn er avgjørende faktorer i det musikalske uttrykket. Grupper og artister fra ikke-engelsktalende land som velger å bruke morsmålet kan ses som at de velger marginale uttrykk, ettersom språket vil føre til at de når ut til et begrenset publikum i forhold til grupper og artister som synger på engelsk. Min påstand er at en slik innstilling overser viktigheten av det lokale språket for å uttrykke synspunkter som er relevante for et lokalt publikum, og at man dessuten kan komme til å overse hvordan band og artister anvender globaliserte musikkuttrykk til å skape egne uttrykk.

Mine case-studier i artikkelen er to norske grupper: hip hop-duoen Kuuk og elektronika-duoen Skrap. I analysen bruker jeg Russell A. Potters teori om ”motstandsspråk” (resistance vernaculars) og Tony Mitchells teori om ”lingvistisk skade” (linguistic damage), hvor bruken av lokalmål gjør grupper og artister i stand til å motstå språklig strømlinjeforming. Dette åpner for min påstand om at gruppenes bruk at sitt eget språk, og sine egne dialekter, åpner for utvidete muligheter til å undergrave begrensende kjønnsnormer og sjangerkonvensjoner samtidig som det styrker musikkens politiske potensial.

Begge band arbeider innenfor musikalske uttrykk som gir dem muligheten til å lage musikk med et uttalt feministisk tilsnitt.: Kuuk dekonstruerer og undergraver forventninger til kjønnet oppførsel gjennom å parodiere hip-hop-sjangerens misogynistiske holdninger, og Skrap benytter strategisk naivitet til å gå klar av kjønnsstereotypier.