"Det var krefter i det der lille vesenet"

Om tale, taushet og fortielse i Laila Stiens novelle "Markblomster"

Sammendrag

I Laila Stiens novelle «Markblomster» beretter novellens forteller historien om sin bror og hans kjærlighetsforhold til Alice, ei byjente som ender med å ta sitt eget liv ved å kjøre bilen deres på havet. Artikkelen analyserer novellen med spesielt blikk for hvordan novellens forteller anvender strategier for å ta kontroll over selvmordsnarrativet og aktivt undertrykker den dødes perspektiv. Dette settes inn i den bredere tendensen til å ikle selvmordsfortellinger i stillhetsmetaforer. Videre leses dette som et utslag av det Peter Wessel Zapffe i Om det tragiske (1941) kaller fortielse, altså opprettholdelsen av den gode tone for å ivareta det han kaller det autoteliske håp. Via Zapffes tragedieteori argumenterer jeg at novellens tragiske potensiale ikke lar seg begrense til det individuelle selvmordet, men også, gjennom fortellerens narrative strategier, at den avdekker et menneskelig behov for å fortie eksistensens tragiske sider som sådan.