Språkendringsmønstre

En metodekritisk analyse av apokope i fauskedialekten

Abstract

I dette arbeidet har jeg undersøkt språktrekket apokope i fauskedialekten. Dette fenomenet har vært, og blir fremdeles oppfattet som karakteristisk, ikke bare av lingvister, men også av folk flest. Denne tradisjonelle oppfatningen kan synes lite relevant, særlig med henblikk på oppvoksende generasjoner. Mitt intuitive inntrykk er at omfanget av apokopen stadig blir mindre. Ifølge Eskil Hanssen er dette en prosess som har pågått lenge, og tidsgrensen kan “setjast meir enn 60 år attende i tida” (Hanssen 1985:27). Samtidig er han av den oppfatning at språkbrukerne på landsbygda i Fauske holder fast ved tradisjonelle apokoperte varianter. Siktemålet med denne undersøkelsen var å vise at den samme prosessen gjør seg gjeldende også her, bare noe forsinket i tid.

28 informanter deltok i undersøkelsen. Halvparten kommer fra tettstedet Fauske, mens den andre halvparten er fra landsbygda omkring. I hver gruppe var det like mange kvinner som menn. Videre ble informantene delt inn i tre aldersgrupper: 18–25 år, 30–45 år og 50 år og eldre. I tillegg forutsatte jeg at alle hadde bodd i de respektive områdene hele livet. Jeg ser her bort fra kortere fravær i tilknytning til arbeid, utdanning, militær-tjeneste e.l. Undersøkelsen bygger på lydbåndopptak av til sammen 9 ulike gruppesamtaler. Disse samtalene hadde et dagligdags og uformelt preg, og fant uten unntak sted hjemme hos ett av gruppemedlemmene.

Analysen av det innsamlede materialet viser at apokope har en sterk posisjon i verb-kategoriene infinitiv, presens, preteritum og supinum. Apokopefrekvensen er faktisk så høy i disse kategoriene at det nærmest dreier seg om kategorisk bruk. Bortsett fra disse kategoriene er det imidlertid bare svake hunkjønnsord og komparativ som har en apokopefrekvens på mer enn 50 %. Forskjellen mellom tettsted og landsbygd, og mellom de eldste og yngste informantene, er relativt stor. Mellom kvinner og menn er den atskillig mindre.

Oppsplitting av materialet etter bosted, resulterer i en betydelig forskyvning av resultatene. For tettstedet Fauske er forskjellen mellom kjønnene ubetydelig. Det er dessuten en betydelig utjevning mellom eldste og yngste aldersgruppe. På landsbygda er situasjonen annerledes. En legger først og fremst merke til at apokopefrekvensen er betydelig høyere enn på tettstedet. Dessuten er kjønnsforskjellene større, og forskjellen mellom eldste og yngste aldersgruppe er enda tydeligere enn før oppsplittingen.

Den lave apokopefrekvensen på tettstedet Fauske, med relativt små forskjeller mellom de ekstralingvistiske faktorgruppene, tyder på en prosess som er i ferd med å flate ut. De store aldersforskjellene på landsbygda, med størst forskjell mellom 18–25 år og 30–45 år, gir grunn til å tro at det her pågår en radikal språkendringsprosess. At særlig unge kvinner modifiserer apokoperte varianter, er i tråd med en slik antakelse. Resultatet gir med andre ord støtte til den tradisjonelle oppfatningen  om at denne gruppen gjerne fungerer som “språkmisjonærer”.

Selv om resultatene er forholdsvis entydige, er informantutvalget så lite at en strengt tatt ikke burde generalisere. Den intra- og interindividuelle variasjonen som jeg har dokumentert, indikerer imidlertid at omfanget av apokope stadig blir mindre, og at forskjellen mellom landsbygd og tettsted på sikt vil utjevnes.