En to ganger servert oksesteik, et to ganger servert drama. Doktor Tomas Stockmann – en mannlig versjon av Nora Helmer

Sammendrag

I et brev til sin forlegger, Frederik Hegel, datert Roma 21. juni 1882, kommenterer Ibsen sjangeren på En folkefiende: «det har meget af lystspillets karakter ved sig, men også en alvorlig grundtanke». I tråd med Ibsens uttalelse blir dette dramaet blir ofte lest som en politisk komedie med et alvorlig tema, samtidig som man mer eller mindre eksplisitt gir uttrykk for at det er litt uklart hva denne alvorlige grunntanken egentlig er. At det kan virke som det er noe uavklart i forholdet mellom komikk og alvor viser seg også i de divergerende og skiftende synene på protagonisten, doktor Tomas Stockmann: Er han en helt eller en antihelt? Og hvorfor denne merkelige sjangerblandingen? Hvorfor all komikken i en fase hvor Ibsen ellers skrev alvorlige skuespill? Jeg tror det har sammenheng med det jeg mener er dette dramaets nære forhold til Ibsens internasjonale gjennombruddsdrama Et dukkehjem (1879). En folkefiende (1882) kom ut rett etter Gengangere (1881) og regnes som sterkt preget av Ibsen reaksjon på den negative mottakelsen av Gengangere. Mye taler likevel for at Ibsen har begynt på En folkefiendelike etter at Et dukkehjem kom ut, og poenget i min artikkel er at det er en klar relasjon mellom En folkefiende og Et dukkehjem: Min hypotese, som jeg argumenterer for gjennom komparativ nærlesning, er at protagonisten i En folkefiende, doktor Tomas Stockmann, er utformet som en mannlig versjon av den kvinnelige protagonisten i Et dukkehjem, Nora Helmer. Det får konsekvenser for forståelsen ikke bare av En folkefiende, men også Et dukkehjem, og jeg tar også opp de fortolkningsmessige konsekvensene av dette i artikkelen.